Toppidrettsutøveren

Som et bevæpnet barn av din tid
forsvarer du alle dine idealer
og alt som ikke er riktig
er galt

Du, bevæpnede barn av din tid
du skyter vilt rundt deg, kan jeg se
peprer usannheter med dine vitenskapelige kuler
skyter hull i alt som ikke er sant

Jorden er rund! Jorden er rund!
skriker du mens du tar ladegrep
og tømmer nok et magasin
i hodene på de som tar feil

Jorden er rund! Jorden er rund!
skriker og gauler du
men hallo; jeg kan jo se at den er flat

Badetale til øvrigheta

Det ligger mellom linjene, veit du
du kan ikke se det, men du veit det
Det er som et liv, ikke sant
minnene, de har du, fotografier og andre saker
men det var så mye annet også,
var det ikke, dette livet?
 

Det vi ikke klarer å forstå oss på
sånn rent intellektuelt
det er der fortsatt, det er her nå
og la oss for all del nyte det, da dere
la oss bade i alt det fantastiske
som ligger mellom linjene

Inni meg

Inni meg
er det et univers
av universer

Og jeg håper
for min egen del
at ingen livsformer der
i noen som helst av dem
skulle finne på
å danne nasjoner
med grenser
og militær bevoktning
av ressurser de har fått for seg
at er deres egne

Jeg håper for livets del
at det inne i meg
aldri skal finne sted
noen industriell revolusjon
og at ingen livsformer der
skal skape seg en illusjon
om at våpen er noe man trenger

Om livet
som er inni meg
skulle skape seg falske hierarkier
og om noen som helst form for liv
skulle tro at jeg er noe annet
skulle preke om at jeg er noe annet
enn det jeg er –
da har det gått for langt

For jeg vet at jeg
som mine tankers vesen
er en del av den sykeste form for kreft

Den kreften, den samlede menneskeheten
som mener målet helliger middelet
men som i all sin dumhet ikke har noe mål

Den mest forferdelige pesten
som formerer seg, sprer seg og dreper seg selv
uten å kjenne til livet

Om det inne i meg
skulle finnes noe slikt
så vær så snill, kjære doktor
gi meg behandling
gi meg cellegift

Mentale hjemreiseforberedelser

I anledning at det er en måneds tid eller slikt til jeg reiser tilbake til kongeriket Norge:

En rekke ting jeg må huske på når jeg igjen skal sette mine føtter på norsk territorium:

- Det er ikke lov til å kjøre bil uten førerkort.

- Det er ikke lov til å sitte bakpå planet på pickuper mens de kjører.

- Man må plutselig være 20 år (og ganske rik) for å få kjøpe whisky eller tequila eller rom eller lignende.

- Og man får i hvertfall ikke kjøpt det på bensinstasjonen, kiosken eller apoteket.

- Det er frekt og provoserende å starte en samtale med fremmede mennesker.

- Det er ikke hutrende kaldt når det er 15 varmegrader.

- Det fins flere norske band enn A-ha, Röyksopp og Kaizers Orchestra.

- Det koster ikke ti kroner for en taxitur.

- Man er ikke automatisk invitert til alle bursdagsselskaper og festligheter som finner sted.

- Vannet fra krana smaker ikke basseng.

Og noen fine bilder av Xalapa:

Dette er Xalapa

Ved innsjøen er det fantastisk deilig. Fontenen i den spruter vann opp i lufta, høyt som seks meksikanske menn oppå hverandre. Menneskene har samlet seg i sollyset, og vinden gjør det særdeles behagelig å oppholde seg her akkurat nå. Den samme vinden sørger også for å vanne de som har samlet seg rundt denne enden av innsjøen ved å kaste vann fra fontenen ut i lufta, i rent tidsmessig helt uforutsigbare vindkast. Det ramler ned på meg i små, deilige dråper, her jeg sitter på et trappetrinn med noen fantastiske fargerike bygninger bak meg, og vannet, menneskene og trærne foran meg.

Det er en sterk glede over å være til som har fanget meg og tvunget meg ned på dette trappetrinnet. En glede vekket til live av det fantastiske øyeblikket vi alle er en del av. Som jeg er, og som vinden er og som trærne er og som mannen som akkurat nå har løftet sykkelen sin opp på skulderen og bærer den opp den store trappa som aller mest kan minne om en amfiteatertribune er en del av. Nå har han satt sitt høyre ben på trappetrinnet jeg sitter på. Det samme trappetrinnet, til tross for at han er så langt unna at jeg måtte ha skreket relativt høyt for å ønske ham en buenos dias i denne sfæren av livets lyder. Så bred er trappa. Og enda bredere enn det.

Og jeg sitter her helt til jeg reiser meg for å vandre opp mot sentrum av byen. Gleden har fortsatt et sterkt grep om meg, og har jaget tankene mine vekk til en annen tid. Jeg er nå. Og jeg vandrer litt målløst gjennom gatene, er en del av livet i disse gatene, og føler kjærligheten til og fra alle disse menneskene jeg aldri før har møtt. Noen av gatene har jeg vært i før, men allikevel fremstår de for meg som nye uutforskede marker her jeg går og lever. Det er en overveldende herlighet som følger meg, inni meg, her jeg spaserer i de vakre gatene, fulle av folk i klær og i biler, og i vinduene ser jeg ikke annet enn mirakuløst liv. Og jeg er her for hvert skritt jeg tar, når jeg tar fatt på trappene opp til parken, når jeg entrer byens hovedgate og når all denne idyllen blir supplert av et grågrønt miltærkjøretøy med maskingevær på taket og kanskje et dusin mennesker i hjelmer og militære kamuflasjeuniformer, her, midt i byens travle hovedgate.

Og jeg går som om jeg aldri skulle ha gjort noe annet, oppover bakkene vekk fra det folkerike sentrum, forbi alle de kjente plassene, som aldri virket like levende de gangene vi kjørte forbi dem i drosjebiler. Jeg er, og jeg vender meg mot høyre nå, går mot høyre, hvor det ikke lenger er en bakke, men en strak vei og et spisested på min høyre side. Det er mennesker der inne, bak veggene og vinduene og døren, som jeg nå har åpnet og spaserer forbi. Buenas tardes, sier jeg til damen som møter blikket mitt, og hun smiler til meg, ser meg, lever med meg og sier buenas tardes tilbake, for det er blitt ettermiddag nå og jeg har lyst på mat. Jeg setter meg ned ved det ene bordet, bak meg sitter en familie på fire, to unge foreldre og to særdeles unge barn.

En barnevogn står ved siden av dem og damen som smilte forklarer at dagens rett består av ris og grønnsaker og tortillas og kylling, blant annet, og at jeg skal få ananasjuice til om jeg vil ha. Jeg spør om det er riktig som det står på tavla på veggen, at det vil koste meg 30 pesos, og damen forklarer at ja, det koster 30 pesos og jeg sier at det er bra. Og at jeg vil ha denne maten, por favor. Men uten kjøtt. Og hun forklarer at dagens rett ikke består av kjøtt, noe som ikke viser seg å være helt korrekt i det hun ankommer med deler av en død kylling på tallerkenen min, men det bryr ikke meg. Jeg spiser. Og får ananasjuice og drikker ananasjuice og spiser til det er tomt og til det plasseres en liten dessertskål på bordet mitt, foran meg, akkurat nå.

Det er frukt og fløte, og jeg spiser det og kjenner velbehaget blomstre i meg enda sterkere, og jeg forteller damen at maten var god, og hun smiler igjen, og jeg betaler for maten med en tjuelapp og en tier og tar adios og er igjen i denne gaten som krysser den andre gaten som i og for seg er en ganske bratt bakke. Og jeg går. Mens menneskene rundt meg utfører sine gjøremål akkurat nå. Mens trafikken går sin gang, forholdsvis tregt på denne tiden av døgnet, og jeg er var all skjønnheten rundt meg her jeg går. Jeg går under brua, og legger merke til at det er en trapp på siden av den, og det vet jeg at jeg aldri har oppdaget før, men tankene mine er som forduftet og har ingen mulighet til å gjøre et poeng ut av det.

Jeg er her jeg går, og jeg går opp den brosteinsbelagte, enveiskjørte gata jeg kjenner så godt, og jeg lever. Helt til jeg igjen faller i tankenes felle da jeg får øye på en restaurant som vekker dem til live.

Sigurd og Pepe og Jonas og gode vibber på taket

Nå har det blitt sommer i Xalapa. Iallefall etter vår nordiske målestokk.

Derfor har vi tilbrakt de to siste dagene på taket, Sigurd og jeg, i et forsøk på å slikke litt sol (det var ikke så jævlig vanskelig) sammen med våre kjære små grønne venner og for å få utløp for kreativ rastløshet som samlet seg opp under regnværsperioden og vinterværet vi ble utsatt for. Det varte lenge. Og i etterkant kan jeg ta meg den frihet å kalle det deprimerende. Folk i Bergen og folk som har møtt folk fra Bergen skjønner hva jeg mener.

Men nå er det imidlertid så deilig her at jeg plutselig gidder å blogge, og når jeg gjør det så kan jeg like gjerne dele det som skjedde på taket med dere.

I en av de interessante samtalene våre dukket for eksempel temaet limerick opp. Også dukket dette opp:

En kjekkas fra selveste Blystadlia
tok farvel med snøen og slalåmskia
og reiste til Mexico;
han måtte jo gjøre no'
annet enn å sløse bort tida

Også har vi ganske fin utsikt oppå her.

Ut mot den lokale avenyen også, ja.

 

Og når til og med et bilde av klesvasken til Sigurd (og naboens i bakgrunn) ser så deilig og eksotisk ut, så kan det vel ikke ta lang tid før dere kommer etter... Eller?

Morgenstemning

Stor poesi av Jonas Vårum Olafsen, delt med alle andre rare mennesker her på bloggen hans:

Morgenstemning

Midt i gullrekka våkna jeg
En fredag litt før ni
våkna jeg opp

Og jeg brukte noen minutter
på å orientere meg
etter alle tiders
merkeligste drøm

Den var så rar den drømmen
at verden så annerledes ut
etter den

Og verden slik den var i går
den klarer jeg ikke
forestille meg hvordan var

facebookforvirring

All right. La oss klargjøre et par ting.

Petter Tjokstad, min gode venn og litterære sønn, har fått seg facebookprofil. I den forbindelse har jeg fått tilbakemeldinger om folk innpå der som har latt seg villede av at han har brukt min e-postadresse for å opprette profilen sin, og som ser sitt snitt til å prøve å kommunisere med meg, Jonas.

Det er faktisk ganske kjedelig og forstyrrende for Petter, som jo gjør så godt han kan på de sosiale mediene facebook og twitter. Og ja, det er i min regi, og nei, jeg har ikke papirer på at jeg er gal eller har noen sinnslidelse eller slikt. Det hele grunner nemlig i min teori om at i en verden av datakoder, slik internett ifølge mine kilder er, så er det ikke nødvendig å være en fysisk skapning av kjøtt og blod i den samme gamle vanlige verden for å kunne være og leve som et menneske. Internett er merkelig, og det har jeg og Petter sett vårt snitt til å utnytte.

Så man kan jo si at jeg har skapt et liv, og at jeg stadig skaper mer liv med mine litterære tastetrykk i ny og ne. Og i mellomtida – mens dere venter på boka – vær greie mot Petter, da dere. Han er så innmari spent på hvordan det er å orientere seg i denne verden uten å bli forvirret av folk som tror at jeg har krøpet til korset og solgt sjela mi til facebook og ikke kan vente med å spørre hvordan det går i Mexico. For akkurat dere er kanskje dette bad news, men jeg kan jo nevne at det går an å bruke andre verktøy om du vil kommunisere med meg. E-post er jo et godt alternativ, så lenge du sender den til jonas.olafsen@gmail.com.

Om hvor varmt det er og hva et apotek har å tilby i Mexico

14 mennesker døde da de skøyt på hverandre i byen vi bor i i forrige uke. Det betyr at til og med den tidligere så fredelige byen Xalapa får kjenne konsekvensene av den ville kriminaliteten som først og fremst rammer de nordlige statene, og som har blitt omtalt i norske medier en god stund allerede.

Det som imidlertid er betryggende for vår del, er at de som rammes i særdeles utagerende og voldelige konfrontasjoner enten er politimenn, soldater eller bevæpnede kriminelle. Et par spontane norske bohemer er ikke mer utsatt for farer her enn de er i en moderne rulletrapp i en norsk forretning.

Så derfor dro vi en tur til den botaniske hagen i går – et helt fantastisk sted som vi har vært før, men ikke introdusert for vår venn 690-pesosverdt kompaktdigitalkamera – for å ta noen bilder i det fine været.

Og det var dritvarmt. Yr.no sier 24 grader, men jeg er overbevist om at det må ha vært 35, om ikke 36 grader utendørs. Og det er ganske deilig i januar. For når det blir så varmt at det er helt ubehagelig, og du kveles nesten der du sitter kun i t-skjorte og lette benklær, så lindrer det på hetesmerten å vite at det befinner seg en masse mennesker i Norge for tiden som sliter med minusgrader og slaps og forpesta snø, og... alt det andre som kommer med vinteren. Og det er jo faktisk midt på vinteren her også.

Sånn slår det meg plutselig hvor bra vi har det. På en måte likt det som slår meg når vi trår inn i en av denne byens mange farmacias (apoteker) og ser på vareutvalget deres. På et norsk apotek, slår det oss, ville det ikke vært litt rart om folk hadde kjøpt røyk og godteri og whisky og tequila? Og jo, vi tror det. Det ville vært rart. Men apotekene her er noe for seg selv. En hel rekke av dem har åpenbart også stor tro på den velkjente markedsføringsteknikken "store høyttalere ut mot gaten". Men jeg skal ikke si at den ikke virker.

Og så må jeg få friste med et par fine bilder av nabolaget vårt til slutt.

Ove samler på sommerfugler

Fotodokumentasjon på lavbudsjett

Folk lever litt mer her i Mexico, det skjønte jeg da vi var i den fantastiske småbyen Coatepec. Vi har allerede filmet og lagt ut storartet kunst derfra, men jeg kan ikke ta et farvel med dette fantastiske stedet før jeg har delt mine fotografiske inntrykk tatt med et 690 pesos-verdt kvantitetskamera med alle verdens mennesker her på bloggen.

En del folk lever forholdsvis primitivt, men har det tilsynelatende generelt bedre enn mange gnålete og bortskjemte nordmenn.

Coatepec var også på mange måter grafittibyen. Vi lot oss fascinere av de mange kunstverkene som prega gatene, og som lokalbefolkningen setter pris på som det det er, altså kunst. Jeg har sett dårligere greier enn det her på såkalte utstillinger og slikt hjemme i Norge.

Det må jo være jævlig fett å kunne male så kule portretter av dama si – ihvertfall når hele byen kan se det.

Coatepec – vårt fantastiske midlertidige hjem

Nå har vi vært i Coatepec en liten stund. Snart to døgn, om jeg ikke tar helt feil, men det er det fullt mulig at jeg gjør.

Det er nemlig helt fortreffelig her, og takket være Couchsurfing har vi stasjonert oss hos et helt fantastisk ektepar i 70-åra. De heter John og Babs Griswold, og forlot USA til fordel for Mexico da de pensjonerte seg på starten av 90-tallet. De er like unge til sinns som Sigurd og meg, og har spist vegetarmiddag de siste dagene på grunn av oss. Du aner ikke hva gjestfrihet er før du har møtt disse folka, som bidrar til lokalsamfunnet ved å lære nabobarna engelsk, drive bokbyttetjeneste og generelt spre sin kjærlighet til alle de kommer over.

Coatepec er en by som ikke kan beskrives med ord, selv om wikipedia har forsøkt.

Jeg legger derfor ut en liten fin filmsnutt – fotografert og klippet av den geniale filmskaperen Sigurd – så dere iallefall kan få et lite inntrykk av den magiske byen.




Når du nå har kommet så langt, så MÅ du se den. Gjerne i fullskjerm, til tross for den dårlige kvaliteten den plutselig blir belastet med i det jeg laster den opp her.

¡Hasta luego!

En liste over alt jeg har tenkt til å gjøre i 2011!!

Det jeg føler for.




(Ja, jeg har lest andre sine blogger her nede. Og ja, jeg har latt meg inspirere.)