Dette er Xalapa

Ved innsjøen er det fantastisk deilig. Fontenen i den spruter vann opp i lufta, høyt som seks meksikanske menn oppå hverandre. Menneskene har samlet seg i sollyset, og vinden gjør det særdeles behagelig å oppholde seg her akkurat nå. Den samme vinden sørger også for å vanne de som har samlet seg rundt denne enden av innsjøen ved å kaste vann fra fontenen ut i lufta, i rent tidsmessig helt uforutsigbare vindkast. Det ramler ned på meg i små, deilige dråper, her jeg sitter på et trappetrinn med noen fantastiske fargerike bygninger bak meg, og vannet, menneskene og trærne foran meg.

Det er en sterk glede over å være til som har fanget meg og tvunget meg ned på dette trappetrinnet. En glede vekket til live av det fantastiske øyeblikket vi alle er en del av. Som jeg er, og som vinden er og som trærne er og som mannen som akkurat nå har løftet sykkelen sin opp på skulderen og bærer den opp den store trappa som aller mest kan minne om en amfiteatertribune er en del av. Nå har han satt sitt høyre ben på trappetrinnet jeg sitter på. Det samme trappetrinnet, til tross for at han er så langt unna at jeg måtte ha skreket relativt høyt for å ønske ham en buenos dias i denne sfæren av livets lyder. Så bred er trappa. Og enda bredere enn det.

Og jeg sitter her helt til jeg reiser meg for å vandre opp mot sentrum av byen. Gleden har fortsatt et sterkt grep om meg, og har jaget tankene mine vekk til en annen tid. Jeg er nå. Og jeg vandrer litt målløst gjennom gatene, er en del av livet i disse gatene, og føler kjærligheten til og fra alle disse menneskene jeg aldri før har møtt. Noen av gatene har jeg vært i før, men allikevel fremstår de for meg som nye uutforskede marker her jeg går og lever. Det er en overveldende herlighet som følger meg, inni meg, her jeg spaserer i de vakre gatene, fulle av folk i klær og i biler, og i vinduene ser jeg ikke annet enn mirakuløst liv. Og jeg er her for hvert skritt jeg tar, når jeg tar fatt på trappene opp til parken, når jeg entrer byens hovedgate og når all denne idyllen blir supplert av et grågrønt miltærkjøretøy med maskingevær på taket og kanskje et dusin mennesker i hjelmer og militære kamuflasjeuniformer, her, midt i byens travle hovedgate.

Og jeg går som om jeg aldri skulle ha gjort noe annet, oppover bakkene vekk fra det folkerike sentrum, forbi alle de kjente plassene, som aldri virket like levende de gangene vi kjørte forbi dem i drosjebiler. Jeg er, og jeg vender meg mot høyre nå, går mot høyre, hvor det ikke lenger er en bakke, men en strak vei og et spisested på min høyre side. Det er mennesker der inne, bak veggene og vinduene og døren, som jeg nå har åpnet og spaserer forbi. Buenas tardes, sier jeg til damen som møter blikket mitt, og hun smiler til meg, ser meg, lever med meg og sier buenas tardes tilbake, for det er blitt ettermiddag nå og jeg har lyst på mat. Jeg setter meg ned ved det ene bordet, bak meg sitter en familie på fire, to unge foreldre og to særdeles unge barn.

En barnevogn står ved siden av dem og damen som smilte forklarer at dagens rett består av ris og grønnsaker og tortillas og kylling, blant annet, og at jeg skal få ananasjuice til om jeg vil ha. Jeg spør om det er riktig som det står på tavla på veggen, at det vil koste meg 30 pesos, og damen forklarer at ja, det koster 30 pesos og jeg sier at det er bra. Og at jeg vil ha denne maten, por favor. Men uten kjøtt. Og hun forklarer at dagens rett ikke består av kjøtt, noe som ikke viser seg å være helt korrekt i det hun ankommer med deler av en død kylling på tallerkenen min, men det bryr ikke meg. Jeg spiser. Og får ananasjuice og drikker ananasjuice og spiser til det er tomt og til det plasseres en liten dessertskål på bordet mitt, foran meg, akkurat nå.

Det er frukt og fløte, og jeg spiser det og kjenner velbehaget blomstre i meg enda sterkere, og jeg forteller damen at maten var god, og hun smiler igjen, og jeg betaler for maten med en tjuelapp og en tier og tar adios og er igjen i denne gaten som krysser den andre gaten som i og for seg er en ganske bratt bakke. Og jeg går. Mens menneskene rundt meg utfører sine gjøremål akkurat nå. Mens trafikken går sin gang, forholdsvis tregt på denne tiden av døgnet, og jeg er var all skjønnheten rundt meg her jeg går. Jeg går under brua, og legger merke til at det er en trapp på siden av den, og det vet jeg at jeg aldri har oppdaget før, men tankene mine er som forduftet og har ingen mulighet til å gjøre et poeng ut av det.

Jeg er her jeg går, og jeg går opp den brosteinsbelagte, enveiskjørte gata jeg kjenner så godt, og jeg lever. Helt til jeg igjen faller i tankenes felle da jeg får øye på en restaurant som vekker dem til live.