... om da vi ble ranet i storbyen Mexico City, blant annet.

Nå er det gått en lang stund siden jeg skrev noe som helst her. For meg føles ikke nødvendigvis den stunden så innmari lang, ettersom tida flyr avgårde for oss her nede som et resultat av at vi har det relativt artig og til tider fryktelig spennende. Men om det i det hele tatt fins noen der hjemme i Norge som mer eller mindre følger med på bloggen der dere sitter i sofaen med ullsokker og pledd, blåe av forfrysning, så må det nok virke som en liten evigheten siden siste innlegg.

Og om du er en av de som mer eller mindre har fulgt med på bloggen tidligere, så har du nok også oppdaget at dette innlegget bryter med mitt knallharde krav om form og rim og rytme. Det er fordi jeg har sett meg litt lei på dette tåpelige selvpåførte kravet, og nå har bestemt meg for å gi totalt faen. Det betyr ikke at bloggen heretter vil være helt uten rim og poesi, men derimot at jeg får mer frihet til å forme innleggene som det passer seg for min egen del. (Forhåpentligvis vil det føre til at de innleggene som heretter blir presentert som rim også vil bli av høyere kvalitet)


Men nå skal ikke dette innlegget kun handle om at det er lenge siden sist, og at jeg ikke gidder å ta meg bryet med å rime lenger. Jeg har nemlig noe spennende å fortelle. Søndag forrige uke (den femte desember) reiste nemlig Sigurd (den fantastiske filmskaperen fra Rånåsfoss), Angelica (vår fantastiske oversetter, guide og nærmeste meksikanske venninne) og jeg (den kjekkeste kjekkasen som har satt sine føtter på meksikansk jord siden George Clooney på midten av nittitallet) til Mexicos hovedstad Ciudad de México (Mexico by). Reisen til gigantbyen var utelukkende motivert av vår venninne Angelicas behov for et norsk studentvisum, som hun måtte til den danske ambassaden beliggende midt i Amerikas visstnok største by for å anskaffe seg. Hun skal nemlig – etter planen – bruke et semester på å studere språk ved universitetet i Oslo, gal som hun er.

Turen tok imidlertid en – for oss uventet og kjip, og statistisk sett dagligdags og naturlig – vending da vi sånn rundt kvart på tre på dagen lokal tid mandag, i en folkefull markedsgate, ble nedløpt og ranet av seks bøllete tøffinger som var på jakt etter verdisakene våre, hovedsaklig det viktigste redskapet for dokumentarfilmskaping – vårt dyrebare og høyt elskede videokamera. I tumultene som oppstod ble kameraet utsatt for krefter som blant annet dro av gummigreia på viewfinderen samt batteriet til kameraet. Det som imidlertid gledet oss mer enn at røverne fikk med seg et litt mindre brukbart filmapparat enn hva de var ute etter, var at kassetten de fikk med på ranet kun inneholdt langtekkelige opptak av byens undergrunnsbanereisendes føtter og legger. Det skulle vært artig å se, forutsatt at de har klart å anskaffe et fungerende batteri, ranernes forundring i det de eventuelt samlet seg rundt dagens fangst for å se hva de antatte gringoene hadde tatt opp på tape.

Litt mindre artig var det at de i tillegg fikk med seg Angelicas ambassadedokumenter, mitt nyinnkjøpte kompaktkamera med masse fine fotografier (som i dette innlegget blir kompensert for ved bruk av tilfeldige illustrasjoner), mitt nokså nødvendige pass, samt andre mer eller mindre verdifulle ryggsekkbeboende artikler som snusbokser, toalettmapper og lignende. Nå blir jeg ironisk nok nødt til å reise tilbake til hovedstaden for å skaffe meg et passerstattende dokument på den danske ambassaden, skjønt det ikke haster noe hinsides for jævlig ettersom returen vår først er i april.

Etter ranet fikk vi iallefall oppleve vennligheten meksikanske politistyrker er utstyrt med, noe jeg dessverre må si ikke er tilfellet for de av deres norske kolleger jeg har hatt noe å gjøre med (jeg har ikke rulleblad, altså). Etter å ha ruslet rundt i området i hælene på en konstabel med en ladd pistol parat i venstrehånda på jakt etter våre overfallsmenn (uten hell, noe som kanskje er like bra med tanke på vår sikkerhet under en eventuell skuddveksling), fikk vi sitte bak på planet til politi-pickup'en med sirener på og det hele. Politikonstablene spanderte også mat og vann på oss, før de tok oss til Angelicas bank for å sperre kortet hennes og deretter til busstasjonen for å ombestille bussbillettene til Xalapa som vi også ble frarøvet. Det var da i det hele tatt et jævlig kult plaster på såret, dette med politiets vennlighet og medgjørlighet.
Om du kjenner noen norske politifolk, så be dem lære noe av dette. Og be dem for all del om å gå til anskaffelse av Chevy pickup'er.

Ellers har vi det strålende. Hasta luego!