Man kan vel kalle det blotting

Okei. Siden jeg er så anarkistisk av meg og av den oppfatning at kunst og tanker burde være tilgjengelig for alle, og ikke noe man nødvendigvis skal ta betalt for å dele, så har jeg en god nyhet for dere som trenger litt underholdning i juleferien.

Her er nemlig første word-side i det som en vakker dag skal bli min debutroman, uten at jeg kan garantere at den vil overleve i sin nåværende form fram til da. Det har seg vel heller slik at jeg kan garantere at historien IKKE vil starte akkurat sånn som dette, noe som jo gjør det enda mer velegnet som bloggmat. Uansett – ta vel i mot Petter Tjokstad og hans første møte med verden:


Det hele startet en kald og mørk kveld i den lille storbyen Oslo, Norges hovedstad beliggende øst i landet. Snøen hadde ankommet noen få uker tidligere, og her i bygatene lå den. Sur og mørk, nesten svart. Opplyst av de mange gatelyktene og lyset fra bygårdene så den ekkel ut, farlig ut, og den kunne minne om vulkansk aske som hadde ramlet ned på fortauene og hustakene og alle andre steder som ikke var under tak av noe slag eller der biler var tiltenkt å ferdes, skjønt alle visste godt at det var snø det var, dette her, herlig norsk Oslo-snø, og ikke stivnet magma. Petter verdsatte overhodet ikke denne snøen. Hvit og deilig snø, sånn som man fant på fjellet og andre steder der maskinene ikke hadde forpestet den, det holdt han meget av, men her i byen var snøen noe kjipt og for jævlig noe. Takket være maskinene, dette også, tenkte han mens han betraktet den der den lå bak et busskur i gamlebyen og så for jævlig kjip ut. Østfoldsnøen hadde ikke vært den pureste den heller, men nå som Petter tenkte over det, etter tre vintre i hovedstaden, og som han erindret sin barndoms snø, var Østfoldsnøen uendelig mange ganger bedre enn den som lå der bak busskuret og surmulte. I Rakkestad trengte du ikke å være umåtelig heldig eller på tur i marka for å finne snø som var så hvit at du kunne spise den, og det var den snøen som gjorde vinteren verdt alt vinterslitet med sitt bidrag til snøballkriger og dynking og kvasimilitante snøfestninger og rattkjelkeaking i sin tid. – Jævla drittmaskiner! ble det skreket langt nede i halsen til Petter, i en sterk anstrengelse som stemmebåndene ikke hadde utsatt seg for siden den siste Future of The Left-konserten på John Dee, men i det ordene traff verden hadde de startet en retrett beordret av den delen av hjernen som fryktet en ubehagelig sosial situasjon om noen tilfeldigvis skulle komme forbi i akkurat dette øyeblikket. Fy faen så dumt det hørtes ut. Petter var ikke en sånn fyr som stadig fant det for godt å skrike ut sin mening overfor sjelløse ting slik som forurenset Oslo-snø, men akkurat i dette øyeblikket sto han der og ville skrike og var fryktelig rasende. Skuffa var han også, etter å ha hørt sitt eget patetiske tyttebærbrøl ramle ut av den vidåpne munnen sin. Jævlig skuffa. Og fryktelig rasende. En bil kjørte inn gata, og Petter snudde seg for å se. En stor hvit varebil med en grusomt uestetisk logo og grønne skilter og gule, stygge lys som banet vei mange meter foran seg og med en gråsvart sky av eksos og faenskap bak seg. Den bråkte langt mer enn det Petter nettopp hadde gjort, og hvitfargen på bilen var mye hvitere enn Oslo-snøen, ja, den var nesten like hvit som den hviteste snøen i Rakkestad. Nyvasket var den, denne bilen. Denne maskinen. – JÆVLA HÆLVETES FORPULTE DRITTMASKINER! skrek han ut med all sin røst, før noen av hjernecellene engang hadde rukket å formulere et utkast til en ordre. Et realt menneskebrøl, et brøl av ord og spytt og hat og raseri og kraft. Skapt inne i en menneskekropp, og levert til øvrigheta uten noen form for innpakning. Det føltes innmari godt for Petter, det å tømme seg for aggresjon på et slikt ytterst verbalt vis. Han hadde dratt ut en pil med store mothaker som satt langt inne i magen, innviklet i tarmer og organer, og i én enkelt hardhendt bevegelse hadde han røsket den ut og slengt den etter varebilen, og selv om det ikke hadde ført til noen progresjon i krigen mot maskinene, så føltes det jævlig deilig langt inne i Petters sjel og legeme. Han var klar til å ta fatt på større oppgaver enn å skrike ut sin spontante frustrasjon overfor brøytekanter og varebiler nå.