Jeg har to gode nyheter å komme med denne siste dagen i år 2010 (etter moderne, vestlig kristenkonform tidsregning):
1: Den geniale filmskaperen
Sigurd er nå igjen i besittelse av et videokamera. Jeg har vel aldri vært noen ekspert på den slags apparater, men jeg er uansett av den oppfatning at dette ser mye morsommere ut enn det vi ble frarana i Mexico city. Og selvsagt digger jeg at filminga er i gang igjen. Det blir en helvetes bra dokumentar, det kan jeg love dere.
2: Jeg fortsetter den litterære blottinga, og følger opp forrige innleggs bokutkastpublikasjon med en ny en. Ta vel imot dofilosofen Petter. Om du gidder.
◊
Trappa i oppgangen til Petter var full av snø og sludd og slaps som naboenes sko hadde lagt fra seg på veien opp og hjem. Petter hadde heller ikke tatt bryet med å børste av skoene sine først, det var ikke så jævlig viktig med den slitte, brune arbeiderklassetrappa og dens tilstand, og enda mindre viktig ble det av at alle andre hadde gitt faen før ham uansett, så bak ham lå hans bidrag: sotete, kaldt og slapsete. Han låste opp døra, slang bæreposene på gulvet og tok av seg skoene før han rusla inn på doen sin i Toftes gate på Grünerløkka i Oslo by der han satt seg ned for å gjøre sitt fornødne. Mens han satt der, på doen sin i Toftes gate på Grünerløkka i Oslo by, med dodøra lukket og låst selv om han godt visste at han, Petter Tjokstad, var det eneste som fantes av liv i denne leiligheten, begynte han å tenke, som han så mange ganger før hadde tatt seg selv i å gjøre ved toalettbesøk av denne litt langtekkelige typen. Petter begynte å tenke på noe så stort som livet. Og om hva denne tilværelsen innebærer. Hva er egentlig et liv for noe?, tenkte Petter stille i sitt eget sinn mens magemusklene hans febrilsk forsøkte å presse gårsdagens falafelmåltid ut gjennom endetarmen nå som det endelig var fri bane til det deilige, blanke porselenet. Det er jo på alle måter en ganske så fysisk og altomfattende tilstedeværelse i et tilfeldig legeme, en tilværelse i stor grad forutbestemt sosialt og genetisk av hvem dine foreldre er og hva de har gjort med sine liv, dette livet du nå som et resultat av dine foreldres liv lever.
Men er dette livet alt vi har, er det et fantastisk grenseløst lekerom som våre egoer har ventet i evigheten på å ankomme, for kun i en kort tid å få muligheten til å folde seg ut i, til å suge til seg alt dette lekerommet har å by på, bare én eneste gang? Er dette livet vår eneste sjanse til å leve?, tenkte Petter, og fortsatte på sin indre filosofiske tankeorientering uten å komme til noen konklusjon. For å forstå hva livet er, må man forstå hva tid er. Og tid er faen meg noe helt uforståelig noe. Tiden kan ikke forstås ved å se på ei klokke. Det tror folk at den kan. Folk tror at menneskets fantastiske mekaniske klokkeoppfinnelse er det som definerer tiden. De ser på klokker som noe annet enn mekaniske verktøy, de ser på klokker som en livsguide, som en autoritet. Streitinger tilber tiden uten at de i det hele tatt har et begrep om hva tid egentlig er. Tid er bevegelse. Ikke noe annet. Tid er det vi – som særdeles enkle og begrensede skapninger, utstyrt med en evne til å memorere ting som har hendt og kategorisere dem etter hverandre kronologisk i det vi kaller fortid – opplever bevegelse som. Hvordan vår planet jorden, den vi bor på og den våre forfedre har bodd på og som for oss alltid har virket som sentrum i universet, vår planet som for oss er alt, selve grunnlaget for vårt liv (ja, nettopp, denne rare tilværelsen som ikke kan forklares uten å være inneforstått med hva tid er for noe), hvordan denne planeten beveger seg i forhold til andre masser og energier der ute i det store rommet, det er utgangspunktet for hvordan vi beregner tid. For det er noe konstant, har vi fått for oss. Disse bevegelsene, som er så mye større enn hva vi kan fatte og begripe, og som på mange måter rammer inn våre liv og vår tilværelse, disse bevegelsene har vi kuttet opp i småbiter og plassert i runde glass på håndleddene våre, og frivillig latt diktere oss og våre liv.... Et liv består altså av tid. Et liv for et moderne, voksent, norskfødt menneske anno 2010 består av en hel del tid etter vår oppfatning. Akkurat som et liv for ei døgnflue er en hel liten evighet. En livstid. All vår tid. Beregnet utfra galaktiske bevegelser og andre bevegelser som foregår i dette merkelige rommet mellom starten på vår eksistens og til dens ende. Det er jo uansett alt vi har – vår tid i lekerommet, tenkte Petter. Og det gjorde ham vondt der han satt på toalettsetet sitt i Toftes gate på Grünerløkka i Oslo by, å tenke på hva disse moderne, voksne, norskfødte menneskene anno 2010 brukte denne tiden på. ◊
Ha en fin nyttårsfeiring, forresten, med festligheter og alt det der. Om dere får til det i hundre tusen minusgrader.
