facebookforvirring

All right. La oss klargjøre et par ting.

Petter Tjokstad, min gode venn og litterære sønn, har fått seg facebookprofil. I den forbindelse har jeg fått tilbakemeldinger om folk innpå der som har latt seg villede av at han har brukt min e-postadresse for å opprette profilen sin, og som ser sitt snitt til å prøve å kommunisere med meg, Jonas.

Det er faktisk ganske kjedelig og forstyrrende for Petter, som jo gjør så godt han kan på de sosiale mediene facebook og twitter. Og ja, det er i min regi, og nei, jeg har ikke papirer på at jeg er gal eller har noen sinnslidelse eller slikt. Det hele grunner nemlig i min teori om at i en verden av datakoder, slik internett ifølge mine kilder er, så er det ikke nødvendig å være en fysisk skapning av kjøtt og blod i den samme gamle vanlige verden for å kunne være og leve som et menneske. Internett er merkelig, og det har jeg og Petter sett vårt snitt til å utnytte.

Så man kan jo si at jeg har skapt et liv, og at jeg stadig skaper mer liv med mine litterære tastetrykk i ny og ne. Og i mellomtida – mens dere venter på boka – vær greie mot Petter, da dere. Han er så innmari spent på hvordan det er å orientere seg i denne verden uten å bli forvirret av folk som tror at jeg har krøpet til korset og solgt sjela mi til facebook og ikke kan vente med å spørre hvordan det går i Mexico. For akkurat dere er kanskje dette bad news, men jeg kan jo nevne at det går an å bruke andre verktøy om du vil kommunisere med meg. E-post er jo et godt alternativ, så lenge du sender den til jonas.olafsen@gmail.com.

Gode nyheter

Jeg har to gode nyheter å komme med denne siste dagen i år 2010 (etter moderne, vestlig kristenkonform tidsregning):

1: Den geniale filmskaperen Sigurd er nå igjen i besittelse av et videokamera. Jeg har vel aldri vært noen ekspert på den slags apparater, men jeg er uansett av den oppfatning at dette ser mye morsommere ut enn det vi ble frarana i Mexico city. Og selvsagt digger jeg at filminga er i gang igjen. Det blir en helvetes bra dokumentar, det kan jeg love dere.

2: Jeg fortsetter den litterære blottinga, og følger opp forrige innleggs bokutkastpublikasjon med en ny en. Ta vel imot dofilosofen Petter. Om du gidder.

◊

Trappa i oppgangen til Petter var full av snø og sludd og slaps som naboenes sko hadde lagt fra seg på veien opp og hjem. Petter hadde heller ikke tatt bryet med å børste av skoene sine først, det var ikke så jævlig viktig med den slitte, brune arbeiderklassetrappa og dens tilstand, og enda mindre viktig ble det av at alle andre hadde gitt faen før ham uansett, så bak ham lå hans bidrag: sotete, kaldt og slapsete. Han låste opp døra, slang bæreposene på gulvet og tok av seg skoene før han rusla inn på doen sin i Toftes gate på Grünerløkka i Oslo by der han satt seg ned for å gjøre sitt fornødne. Mens han satt der, på doen sin i Toftes gate på Grünerløkka i Oslo by, med dodøra lukket og låst selv om han godt visste at han, Petter Tjokstad, var det eneste som fantes av liv i denne leiligheten, begynte han å tenke, som han så mange ganger før hadde tatt seg selv i å gjøre ved toalettbesøk av denne litt langtekkelige typen. Petter begynte å tenke på noe så stort som livet. Og om hva denne tilværelsen innebærer. Hva er egentlig et liv for noe?, tenkte Petter stille i sitt eget sinn mens magemusklene hans febrilsk forsøkte å presse gårsdagens falafelmåltid ut gjennom endetarmen nå som det endelig var fri bane til det deilige, blanke porselenet. Det er jo på alle måter en ganske så fysisk og altomfattende tilstedeværelse i et tilfeldig legeme, en tilværelse i stor grad forutbestemt sosialt og genetisk av hvem dine foreldre er og hva de har gjort med sine liv, dette livet du nå som et resultat av dine foreldres liv lever.

Men er dette livet alt vi har, er det et fantastisk grenseløst lekerom som våre egoer har ventet i evigheten på å ankomme, for kun i en kort tid å få muligheten til å folde seg ut i, til å suge til seg alt dette lekerommet har å by på, bare én eneste gang? Er dette livet vår eneste sjanse til å leve?, tenkte Petter, og fortsatte på sin indre filosofiske tankeorientering uten å komme til noen konklusjon. For å forstå hva livet er, må man forstå hva tid er. Og tid er faen meg noe helt uforståelig noe. Tiden kan ikke forstås ved å se på ei klokke. Det tror folk at den kan. Folk tror at menneskets fantastiske mekaniske klokkeoppfinnelse er det som definerer tiden. De ser på klokker som noe annet enn mekaniske verktøy, de ser på klokker som en livsguide, som en autoritet. Streitinger tilber tiden uten at de i det hele tatt har et begrep om hva tid egentlig er. Tid er bevegelse. Ikke noe annet. Tid er det vi – som særdeles enkle og begrensede skapninger, utstyrt med en evne til å memorere ting som har hendt og kategorisere dem etter hverandre kronologisk i det vi kaller fortid – opplever bevegelse som. Hvordan vår planet jorden, den vi bor på og den våre forfedre har bodd på og som for oss alltid har virket som sentrum i universet, vår planet som for oss er alt, selve grunnlaget for vårt liv (ja, nettopp, denne rare tilværelsen som ikke kan forklares uten å være inneforstått med hva tid er for noe), hvordan denne planeten beveger seg i forhold til andre masser og energier der ute i det store rommet, det er utgangspunktet for hvordan vi beregner tid. For det er noe konstant, har vi fått for oss. Disse bevegelsene, som er så mye større enn hva vi kan fatte og begripe, og som på mange måter rammer inn våre liv og vår tilværelse, disse bevegelsene har vi kuttet opp i småbiter og plassert i runde glass på håndleddene våre, og frivillig latt diktere oss og våre liv.... Et liv består altså av tid. Et liv for et moderne, voksent, norskfødt menneske anno 2010 består av en hel del tid etter vår oppfatning. Akkurat som et liv for ei døgnflue er en hel liten evighet. En livstid. All vår tid. Beregnet utfra galaktiske bevegelser og andre bevegelser som foregår i dette merkelige rommet mellom starten på vår eksistens og til dens ende. Det er jo uansett alt vi har – vår tid i lekerommet, tenkte Petter. Og det gjorde ham vondt der han satt på toalettsetet sitt i Toftes gate på Grünerløkka i Oslo by, å tenke på hva disse moderne, voksne, norskfødte menneskene anno 2010 brukte denne tiden på. ◊

Ha en fin nyttårsfeiring, forresten, med festligheter og alt det der. Om dere får til det i hundre tusen minusgrader.

Den store meksikanske øltesten

Etter å ha kommet over denne ølbloggen ble jeg inspirert til å arrangere en noe uoffisiell test av alle de meksikanske øltypene vi fant på walmart. Så i går kveld var Sigurd, Sean – vår Texasoppvokste backpackerkompis, som forøvrig er en glimrende singer/somgwriter – og jeg samlet rundt stuebordet for å finne ut hva vi egentlig synes om butikkølet.


Litt morsomt er det at det lokale ølet kun selges i sekspakninger, foruten typene vi fant i store flasker. Store som i minst en liter. Derfor var det en ganske full handlevogn som ble trillet opp til kassedama (som selvfølgelig stussa litt og mest sannsynlig tenkte rare tanker om hvite folk), men nå har vi da iallefall øl til både jul og nyttår og brullypet til Sigurd.

Men så var det den testen, da.

Cerveza Barrilto


Sean: It's descent enough if you just want a beer. Not the best, but not bad. Terningkast 2 1⁄2


Sigurd: Dette er øl jeg drikker kun for flaska.
Terningkast 3


Jonas: Ganske digg, lyst og gikk lett ned. Fet flaske, men ikke akkurat noen superøl. Terningkast 4

Leon


Sean: It has a draft feel. I dig it, a good beer to have anytime.
Terningkast 4


Sigurd: Litt døv, men ellers...
Terningkast 4


Jonas: Mørkere, digg og med et lite (mulig innbilt) hint av røyk og lakris. Terningkast 5

Corona familiar


Sean: A good summer beer. Not my first choice, but it will do in emergencies. Terningkast 3


Sigurd: Det er hakket bedre enn såkalt vanlig Corona, men faen ikke noen favoritt, altså, det er det ikke. Terningkast 3


Jonas: Tam, smakløs og like spennende som Gospel Channel. Fysj.
Terningkast 1 1⁄2

Victoria


Sean: I like Victoria. I'll allways drink you.
Terningkast 3 1⁄2


Sigurd: Ingen kommentar. Men jeg liker den.
Terningkast 4


Jonas: Søtt, ganske tamt, men ellers helt ålreit.
Terningkast 4

Sol


Sean: Dear Sol, you're not my first choice, but i like you.
Terningkast 2


Sigurd: Fitteøl.
Terningkast 1


Jonas: Tamt og vondt. Drittøl.
Terningkast 1

Indio (testvinner)


Sean: A good solid beer.
Terningkast 5


Sigurd: Helt klart favoritten.
Terningkast 6


Jonas: Godt og fyldig, min favoritt hittil. Akkurat passe mørkt, forresten.
Terningkast 6

Corona extra


Sean: It's a nostalgic beer for me.
Terningkast 3


Sigurd: Lættis homoøl. Lukter vondt.
Terningkast 2


Jonas: Syrlig, søtt og med masse kullsyre. Lysere enn Villa farris, og jeg vet ikke engang om jeg vil kalle det øl.
Terningkast 2

Bohemia


Sean: A good suddle light darker beer.
Terningkast 4


Sigurd: Mørk og fyldig og fin.
Terningkast 4 1⁄2


Jonas: Fyldig og mørkt, masse god ølsmak. Mye kullsyre, og en anelse søtt. Utmerket vinterøl.
Terningkast 5 1⁄2

Pacifico


Sean: Kind of a shit beer.
Terningkast 1 1⁄2


Sigurd: You can tell there's something shitty about this beer. (På engelsk, nå plutselig...)
Terningkast 1


Jonas: Smaker ikke noe som helst. Ihvertfall ikke noe godt.
Terningkast 1

Negra Modelo


Sean: I'll take Negro Modelo anytime.
Terningkast 5


Sigurd: Roy Andersson-øl.
Terningkast 5 1⁄2


Jonas: Mørkeste hittil – noe navnet skulle tilsi – og et veldig bra valg. Får Newcastle Brown Ale-assosiasjoner.
Terningkast 5

Modelo Especial


Sean: You suck ass.
Terningkast 0


Sigurd: Fitteøl for homser.
Terningkast 1


Jonas: Innmari kjedelig øl. Men ganske lettdrikkelig.
Terningkast 2

Superior


Sean: Y´know, the first time I had you. You were good, I like you.
Terningkast 3


Sigurd: Usj og faen.
Terningkast 1 1⁄2


Jonas: Tamt. Kjedelig. Lever ikke akkurat opp til navnet.
Terningkast 2

Til slutt skal det nevnes at vår øltest var en drikk opp-test, siden vi alle tre er motstandere av alkoholmisbruk og ikke kunne tenke oss å bare drikke noen slurker av hver øl (bortsett fra tilfellene Pacifico, Sol og Modelo Especial). Derfor må det tas i betraktning at vår dømmeevne, objektivitet og språkbruk utover i testen neppe holdt faglig standard.

Men uansett håper jeg testen vil være til nytte om du skulle finne på å handle butikkøl i Mexico.
(Det er forresten dritbillig her – en handlevogn stappfull med alle slags øl kostet oss noe sånt som 600 pesos (300 kroner).