Gode nyheter

Jeg har to gode nyheter å komme med denne siste dagen i år 2010 (etter moderne, vestlig kristenkonform tidsregning):

1: Den geniale filmskaperen Sigurd er nå igjen i besittelse av et videokamera. Jeg har vel aldri vært noen ekspert på den slags apparater, men jeg er uansett av den oppfatning at dette ser mye morsommere ut enn det vi ble frarana i Mexico city. Og selvsagt digger jeg at filminga er i gang igjen. Det blir en helvetes bra dokumentar, det kan jeg love dere.

2: Jeg fortsetter den litterære blottinga, og følger opp forrige innleggs bokutkastpublikasjon med en ny en. Ta vel imot dofilosofen Petter. Om du gidder.

◊

Trappa i oppgangen til Petter var full av snø og sludd og slaps som naboenes sko hadde lagt fra seg på veien opp og hjem. Petter hadde heller ikke tatt bryet med å børste av skoene sine først, det var ikke så jævlig viktig med den slitte, brune arbeiderklassetrappa og dens tilstand, og enda mindre viktig ble det av at alle andre hadde gitt faen før ham uansett, så bak ham lå hans bidrag: sotete, kaldt og slapsete. Han låste opp døra, slang bæreposene på gulvet og tok av seg skoene før han rusla inn på doen sin i Toftes gate på Grünerløkka i Oslo by der han satt seg ned for å gjøre sitt fornødne. Mens han satt der, på doen sin i Toftes gate på Grünerløkka i Oslo by, med dodøra lukket og låst selv om han godt visste at han, Petter Tjokstad, var det eneste som fantes av liv i denne leiligheten, begynte han å tenke, som han så mange ganger før hadde tatt seg selv i å gjøre ved toalettbesøk av denne litt langtekkelige typen. Petter begynte å tenke på noe så stort som livet. Og om hva denne tilværelsen innebærer. Hva er egentlig et liv for noe?, tenkte Petter stille i sitt eget sinn mens magemusklene hans febrilsk forsøkte å presse gårsdagens falafelmåltid ut gjennom endetarmen nå som det endelig var fri bane til det deilige, blanke porselenet. Det er jo på alle måter en ganske så fysisk og altomfattende tilstedeværelse i et tilfeldig legeme, en tilværelse i stor grad forutbestemt sosialt og genetisk av hvem dine foreldre er og hva de har gjort med sine liv, dette livet du nå som et resultat av dine foreldres liv lever.

Men er dette livet alt vi har, er det et fantastisk grenseløst lekerom som våre egoer har ventet i evigheten på å ankomme, for kun i en kort tid å få muligheten til å folde seg ut i, til å suge til seg alt dette lekerommet har å by på, bare én eneste gang? Er dette livet vår eneste sjanse til å leve?, tenkte Petter, og fortsatte på sin indre filosofiske tankeorientering uten å komme til noen konklusjon. For å forstå hva livet er, må man forstå hva tid er. Og tid er faen meg noe helt uforståelig noe. Tiden kan ikke forstås ved å se på ei klokke. Det tror folk at den kan. Folk tror at menneskets fantastiske mekaniske klokkeoppfinnelse er det som definerer tiden. De ser på klokker som noe annet enn mekaniske verktøy, de ser på klokker som en livsguide, som en autoritet. Streitinger tilber tiden uten at de i det hele tatt har et begrep om hva tid egentlig er. Tid er bevegelse. Ikke noe annet. Tid er det vi – som særdeles enkle og begrensede skapninger, utstyrt med en evne til å memorere ting som har hendt og kategorisere dem etter hverandre kronologisk i det vi kaller fortid – opplever bevegelse som. Hvordan vår planet jorden, den vi bor på og den våre forfedre har bodd på og som for oss alltid har virket som sentrum i universet, vår planet som for oss er alt, selve grunnlaget for vårt liv (ja, nettopp, denne rare tilværelsen som ikke kan forklares uten å være inneforstått med hva tid er for noe), hvordan denne planeten beveger seg i forhold til andre masser og energier der ute i det store rommet, det er utgangspunktet for hvordan vi beregner tid. For det er noe konstant, har vi fått for oss. Disse bevegelsene, som er så mye større enn hva vi kan fatte og begripe, og som på mange måter rammer inn våre liv og vår tilværelse, disse bevegelsene har vi kuttet opp i småbiter og plassert i runde glass på håndleddene våre, og frivillig latt diktere oss og våre liv.... Et liv består altså av tid. Et liv for et moderne, voksent, norskfødt menneske anno 2010 består av en hel del tid etter vår oppfatning. Akkurat som et liv for ei døgnflue er en hel liten evighet. En livstid. All vår tid. Beregnet utfra galaktiske bevegelser og andre bevegelser som foregår i dette merkelige rommet mellom starten på vår eksistens og til dens ende. Det er jo uansett alt vi har – vår tid i lekerommet, tenkte Petter. Og det gjorde ham vondt der han satt på toalettsetet sitt i Toftes gate på Grünerløkka i Oslo by, å tenke på hva disse moderne, voksne, norskfødte menneskene anno 2010 brukte denne tiden på. ◊

Ha en fin nyttårsfeiring, forresten, med festligheter og alt det der. Om dere får til det i hundre tusen minusgrader.

... om da vi ble ranet i storbyen Mexico City, blant annet.

Nå er det gått en lang stund siden jeg skrev noe som helst her. For meg føles ikke nødvendigvis den stunden så innmari lang, ettersom tida flyr avgårde for oss her nede som et resultat av at vi har det relativt artig og til tider fryktelig spennende. Men om det i det hele tatt fins noen der hjemme i Norge som mer eller mindre følger med på bloggen der dere sitter i sofaen med ullsokker og pledd, blåe av forfrysning, så må det nok virke som en liten evigheten siden siste innlegg.

Og om du er en av de som mer eller mindre har fulgt med på bloggen tidligere, så har du nok også oppdaget at dette innlegget bryter med mitt knallharde krav om form og rim og rytme. Det er fordi jeg har sett meg litt lei på dette tåpelige selvpåførte kravet, og nå har bestemt meg for å gi totalt faen. Det betyr ikke at bloggen heretter vil være helt uten rim og poesi, men derimot at jeg får mer frihet til å forme innleggene som det passer seg for min egen del. (Forhåpentligvis vil det føre til at de innleggene som heretter blir presentert som rim også vil bli av høyere kvalitet)


Men nå skal ikke dette innlegget kun handle om at det er lenge siden sist, og at jeg ikke gidder å ta meg bryet med å rime lenger. Jeg har nemlig noe spennende å fortelle. Søndag forrige uke (den femte desember) reiste nemlig Sigurd (den fantastiske filmskaperen fra Rånåsfoss), Angelica (vår fantastiske oversetter, guide og nærmeste meksikanske venninne) og jeg (den kjekkeste kjekkasen som har satt sine føtter på meksikansk jord siden George Clooney på midten av nittitallet) til Mexicos hovedstad Ciudad de México (Mexico by). Reisen til gigantbyen var utelukkende motivert av vår venninne Angelicas behov for et norsk studentvisum, som hun måtte til den danske ambassaden beliggende midt i Amerikas visstnok største by for å anskaffe seg. Hun skal nemlig – etter planen – bruke et semester på å studere språk ved universitetet i Oslo, gal som hun er.

Turen tok imidlertid en – for oss uventet og kjip, og statistisk sett dagligdags og naturlig – vending da vi sånn rundt kvart på tre på dagen lokal tid mandag, i en folkefull markedsgate, ble nedløpt og ranet av seks bøllete tøffinger som var på jakt etter verdisakene våre, hovedsaklig det viktigste redskapet for dokumentarfilmskaping – vårt dyrebare og høyt elskede videokamera. I tumultene som oppstod ble kameraet utsatt for krefter som blant annet dro av gummigreia på viewfinderen samt batteriet til kameraet. Det som imidlertid gledet oss mer enn at røverne fikk med seg et litt mindre brukbart filmapparat enn hva de var ute etter, var at kassetten de fikk med på ranet kun inneholdt langtekkelige opptak av byens undergrunnsbanereisendes føtter og legger. Det skulle vært artig å se, forutsatt at de har klart å anskaffe et fungerende batteri, ranernes forundring i det de eventuelt samlet seg rundt dagens fangst for å se hva de antatte gringoene hadde tatt opp på tape.

Litt mindre artig var det at de i tillegg fikk med seg Angelicas ambassadedokumenter, mitt nyinnkjøpte kompaktkamera med masse fine fotografier (som i dette innlegget blir kompensert for ved bruk av tilfeldige illustrasjoner), mitt nokså nødvendige pass, samt andre mer eller mindre verdifulle ryggsekkbeboende artikler som snusbokser, toalettmapper og lignende. Nå blir jeg ironisk nok nødt til å reise tilbake til hovedstaden for å skaffe meg et passerstattende dokument på den danske ambassaden, skjønt det ikke haster noe hinsides for jævlig ettersom returen vår først er i april.

Etter ranet fikk vi iallefall oppleve vennligheten meksikanske politistyrker er utstyrt med, noe jeg dessverre må si ikke er tilfellet for de av deres norske kolleger jeg har hatt noe å gjøre med (jeg har ikke rulleblad, altså). Etter å ha ruslet rundt i området i hælene på en konstabel med en ladd pistol parat i venstrehånda på jakt etter våre overfallsmenn (uten hell, noe som kanskje er like bra med tanke på vår sikkerhet under en eventuell skuddveksling), fikk vi sitte bak på planet til politi-pickup'en med sirener på og det hele. Politikonstablene spanderte også mat og vann på oss, før de tok oss til Angelicas bank for å sperre kortet hennes og deretter til busstasjonen for å ombestille bussbillettene til Xalapa som vi også ble frarøvet. Det var da i det hele tatt et jævlig kult plaster på såret, dette med politiets vennlighet og medgjørlighet.
Om du kjenner noen norske politifolk, så be dem lære noe av dette. Og be dem for all del om å gå til anskaffelse av Chevy pickup'er.

Ellers har vi det strålende. Hasta luego!