Sigurd og Pepe og Jonas og gode vibber på taket

Nå har det blitt sommer i Xalapa. Iallefall etter vår nordiske målestokk.

Derfor har vi tilbrakt de to siste dagene på taket, Sigurd og jeg, i et forsøk på å slikke litt sol (det var ikke så jævlig vanskelig) sammen med våre kjære små grønne venner og for å få utløp for kreativ rastløshet som samlet seg opp under regnværsperioden og vinterværet vi ble utsatt for. Det varte lenge. Og i etterkant kan jeg ta meg den frihet å kalle det deprimerende. Folk i Bergen og folk som har møtt folk fra Bergen skjønner hva jeg mener.

Men nå er det imidlertid så deilig her at jeg plutselig gidder å blogge, og når jeg gjør det så kan jeg like gjerne dele det som skjedde på taket med dere.

I en av de interessante samtalene våre dukket for eksempel temaet limerick opp. Også dukket dette opp:

En kjekkas fra selveste Blystadlia
tok farvel med snøen og slalåmskia
og reiste til Mexico;
han måtte jo gjøre no'
annet enn å sløse bort tida

Også har vi ganske fin utsikt oppå her.

Ut mot den lokale avenyen også, ja.

 

Og når til og med et bilde av klesvasken til Sigurd (og naboens i bakgrunn) ser så deilig og eksotisk ut, så kan det vel ikke ta lang tid før dere kommer etter... Eller?

Om hvor varmt det er og hva et apotek har å tilby i Mexico

14 mennesker døde da de skøyt på hverandre i byen vi bor i i forrige uke. Det betyr at til og med den tidligere så fredelige byen Xalapa får kjenne konsekvensene av den ville kriminaliteten som først og fremst rammer de nordlige statene, og som har blitt omtalt i norske medier en god stund allerede.

Det som imidlertid er betryggende for vår del, er at de som rammes i særdeles utagerende og voldelige konfrontasjoner enten er politimenn, soldater eller bevæpnede kriminelle. Et par spontane norske bohemer er ikke mer utsatt for farer her enn de er i en moderne rulletrapp i en norsk forretning.

Så derfor dro vi en tur til den botaniske hagen i går – et helt fantastisk sted som vi har vært før, men ikke introdusert for vår venn 690-pesosverdt kompaktdigitalkamera – for å ta noen bilder i det fine været.

Og det var dritvarmt. Yr.no sier 24 grader, men jeg er overbevist om at det må ha vært 35, om ikke 36 grader utendørs. Og det er ganske deilig i januar. For når det blir så varmt at det er helt ubehagelig, og du kveles nesten der du sitter kun i t-skjorte og lette benklær, så lindrer det på hetesmerten å vite at det befinner seg en masse mennesker i Norge for tiden som sliter med minusgrader og slaps og forpesta snø, og... alt det andre som kommer med vinteren. Og det er jo faktisk midt på vinteren her også.

Sånn slår det meg plutselig hvor bra vi har det. På en måte likt det som slår meg når vi trår inn i en av denne byens mange farmacias (apoteker) og ser på vareutvalget deres. På et norsk apotek, slår det oss, ville det ikke vært litt rart om folk hadde kjøpt røyk og godteri og whisky og tequila? Og jo, vi tror det. Det ville vært rart. Men apotekene her er noe for seg selv. En hel rekke av dem har åpenbart også stor tro på den velkjente markedsføringsteknikken "store høyttalere ut mot gaten". Men jeg skal ikke si at den ikke virker.

Og så må jeg få friste med et par fine bilder av nabolaget vårt til slutt.

Ove samler på sommerfugler

Coatepec – vårt fantastiske midlertidige hjem

Nå har vi vært i Coatepec en liten stund. Snart to døgn, om jeg ikke tar helt feil, men det er det fullt mulig at jeg gjør.

Det er nemlig helt fortreffelig her, og takket være Couchsurfing har vi stasjonert oss hos et helt fantastisk ektepar i 70-åra. De heter John og Babs Griswold, og forlot USA til fordel for Mexico da de pensjonerte seg på starten av 90-tallet. De er like unge til sinns som Sigurd og meg, og har spist vegetarmiddag de siste dagene på grunn av oss. Du aner ikke hva gjestfrihet er før du har møtt disse folka, som bidrar til lokalsamfunnet ved å lære nabobarna engelsk, drive bokbyttetjeneste og generelt spre sin kjærlighet til alle de kommer over.

Coatepec er en by som ikke kan beskrives med ord, selv om wikipedia har forsøkt.

Jeg legger derfor ut en liten fin filmsnutt – fotografert og klippet av den geniale filmskaperen Sigurd – så dere iallefall kan få et lite inntrykk av den magiske byen.




Når du nå har kommet så langt, så MÅ du se den. Gjerne i fullskjerm, til tross for den dårlige kvaliteten den plutselig blir belastet med i det jeg laster den opp her.

¡Hasta luego!

Gode nyheter

Jeg har to gode nyheter å komme med denne siste dagen i år 2010 (etter moderne, vestlig kristenkonform tidsregning):

1: Den geniale filmskaperen Sigurd er nå igjen i besittelse av et videokamera. Jeg har vel aldri vært noen ekspert på den slags apparater, men jeg er uansett av den oppfatning at dette ser mye morsommere ut enn det vi ble frarana i Mexico city. Og selvsagt digger jeg at filminga er i gang igjen. Det blir en helvetes bra dokumentar, det kan jeg love dere.

2: Jeg fortsetter den litterære blottinga, og følger opp forrige innleggs bokutkastpublikasjon med en ny en. Ta vel imot dofilosofen Petter. Om du gidder.

◊

Trappa i oppgangen til Petter var full av snø og sludd og slaps som naboenes sko hadde lagt fra seg på veien opp og hjem. Petter hadde heller ikke tatt bryet med å børste av skoene sine først, det var ikke så jævlig viktig med den slitte, brune arbeiderklassetrappa og dens tilstand, og enda mindre viktig ble det av at alle andre hadde gitt faen før ham uansett, så bak ham lå hans bidrag: sotete, kaldt og slapsete. Han låste opp døra, slang bæreposene på gulvet og tok av seg skoene før han rusla inn på doen sin i Toftes gate på Grünerløkka i Oslo by der han satt seg ned for å gjøre sitt fornødne. Mens han satt der, på doen sin i Toftes gate på Grünerløkka i Oslo by, med dodøra lukket og låst selv om han godt visste at han, Petter Tjokstad, var det eneste som fantes av liv i denne leiligheten, begynte han å tenke, som han så mange ganger før hadde tatt seg selv i å gjøre ved toalettbesøk av denne litt langtekkelige typen. Petter begynte å tenke på noe så stort som livet. Og om hva denne tilværelsen innebærer. Hva er egentlig et liv for noe?, tenkte Petter stille i sitt eget sinn mens magemusklene hans febrilsk forsøkte å presse gårsdagens falafelmåltid ut gjennom endetarmen nå som det endelig var fri bane til det deilige, blanke porselenet. Det er jo på alle måter en ganske så fysisk og altomfattende tilstedeværelse i et tilfeldig legeme, en tilværelse i stor grad forutbestemt sosialt og genetisk av hvem dine foreldre er og hva de har gjort med sine liv, dette livet du nå som et resultat av dine foreldres liv lever.

Men er dette livet alt vi har, er det et fantastisk grenseløst lekerom som våre egoer har ventet i evigheten på å ankomme, for kun i en kort tid å få muligheten til å folde seg ut i, til å suge til seg alt dette lekerommet har å by på, bare én eneste gang? Er dette livet vår eneste sjanse til å leve?, tenkte Petter, og fortsatte på sin indre filosofiske tankeorientering uten å komme til noen konklusjon. For å forstå hva livet er, må man forstå hva tid er. Og tid er faen meg noe helt uforståelig noe. Tiden kan ikke forstås ved å se på ei klokke. Det tror folk at den kan. Folk tror at menneskets fantastiske mekaniske klokkeoppfinnelse er det som definerer tiden. De ser på klokker som noe annet enn mekaniske verktøy, de ser på klokker som en livsguide, som en autoritet. Streitinger tilber tiden uten at de i det hele tatt har et begrep om hva tid egentlig er. Tid er bevegelse. Ikke noe annet. Tid er det vi – som særdeles enkle og begrensede skapninger, utstyrt med en evne til å memorere ting som har hendt og kategorisere dem etter hverandre kronologisk i det vi kaller fortid – opplever bevegelse som. Hvordan vår planet jorden, den vi bor på og den våre forfedre har bodd på og som for oss alltid har virket som sentrum i universet, vår planet som for oss er alt, selve grunnlaget for vårt liv (ja, nettopp, denne rare tilværelsen som ikke kan forklares uten å være inneforstått med hva tid er for noe), hvordan denne planeten beveger seg i forhold til andre masser og energier der ute i det store rommet, det er utgangspunktet for hvordan vi beregner tid. For det er noe konstant, har vi fått for oss. Disse bevegelsene, som er så mye større enn hva vi kan fatte og begripe, og som på mange måter rammer inn våre liv og vår tilværelse, disse bevegelsene har vi kuttet opp i småbiter og plassert i runde glass på håndleddene våre, og frivillig latt diktere oss og våre liv.... Et liv består altså av tid. Et liv for et moderne, voksent, norskfødt menneske anno 2010 består av en hel del tid etter vår oppfatning. Akkurat som et liv for ei døgnflue er en hel liten evighet. En livstid. All vår tid. Beregnet utfra galaktiske bevegelser og andre bevegelser som foregår i dette merkelige rommet mellom starten på vår eksistens og til dens ende. Det er jo uansett alt vi har – vår tid i lekerommet, tenkte Petter. Og det gjorde ham vondt der han satt på toalettsetet sitt i Toftes gate på Grünerløkka i Oslo by, å tenke på hva disse moderne, voksne, norskfødte menneskene anno 2010 brukte denne tiden på. ◊

Ha en fin nyttårsfeiring, forresten, med festligheter og alt det der. Om dere får til det i hundre tusen minusgrader.