Toppidrettsutøveren

Som et bevæpnet barn av din tid
forsvarer du alle dine idealer
og alt som ikke er riktig
er galt

Du, bevæpnede barn av din tid
du skyter vilt rundt deg, kan jeg se
peprer usannheter med dine vitenskapelige kuler
skyter hull i alt som ikke er sant

Jorden er rund! Jorden er rund!
skriker du mens du tar ladegrep
og tømmer nok et magasin
i hodene på de som tar feil

Jorden er rund! Jorden er rund!
skriker og gauler du
men hallo; jeg kan jo se at den er flat

Badetale til øvrigheta

Det ligger mellom linjene, veit du
du kan ikke se det, men du veit det
Det er som et liv, ikke sant
minnene, de har du, fotografier og andre saker
men det var så mye annet også,
var det ikke, dette livet?
 

Det vi ikke klarer å forstå oss på
sånn rent intellektuelt
det er der fortsatt, det er her nå
og la oss for all del nyte det, da dere
la oss bade i alt det fantastiske
som ligger mellom linjene

Inni meg

Inni meg
er det et univers
av universer

Og jeg håper
for min egen del
at ingen livsformer der
i noen som helst av dem
skulle finne på
å danne nasjoner
med grenser
og militær bevoktning
av ressurser de har fått for seg
at er deres egne

Jeg håper for livets del
at det inne i meg
aldri skal finne sted
noen industriell revolusjon
og at ingen livsformer der
skal skape seg en illusjon
om at våpen er noe man trenger

Om livet
som er inni meg
skulle skape seg falske hierarkier
og om noen som helst form for liv
skulle tro at jeg er noe annet
skulle preke om at jeg er noe annet
enn det jeg er –
da har det gått for langt

For jeg vet at jeg
som mine tankers vesen
er en del av den sykeste form for kreft

Den kreften, den samlede menneskeheten
som mener målet helliger middelet
men som i all sin dumhet ikke har noe mål

Den mest forferdelige pesten
som formerer seg, sprer seg og dreper seg selv
uten å kjenne til livet

Om det inne i meg
skulle finnes noe slikt
så vær så snill, kjære doktor
gi meg behandling
gi meg cellegift

Mentale hjemreiseforberedelser

I anledning at det er en måneds tid eller slikt til jeg reiser tilbake til kongeriket Norge:

En rekke ting jeg må huske på når jeg igjen skal sette mine føtter på norsk territorium:

- Det er ikke lov til å kjøre bil uten førerkort.

- Det er ikke lov til å sitte bakpå planet på pickuper mens de kjører.

- Man må plutselig være 20 år (og ganske rik) for å få kjøpe whisky eller tequila eller rom eller lignende.

- Og man får i hvertfall ikke kjøpt det på bensinstasjonen, kiosken eller apoteket.

- Det er frekt og provoserende å starte en samtale med fremmede mennesker.

- Det er ikke hutrende kaldt når det er 15 varmegrader.

- Det fins flere norske band enn A-ha, Röyksopp og Kaizers Orchestra.

- Det koster ikke ti kroner for en taxitur.

- Man er ikke automatisk invitert til alle bursdagsselskaper og festligheter som finner sted.

- Vannet fra krana smaker ikke basseng.

Og noen fine bilder av Xalapa:

Dette er Xalapa

Ved innsjøen er det fantastisk deilig. Fontenen i den spruter vann opp i lufta, høyt som seks meksikanske menn oppå hverandre. Menneskene har samlet seg i sollyset, og vinden gjør det særdeles behagelig å oppholde seg her akkurat nå. Den samme vinden sørger også for å vanne de som har samlet seg rundt denne enden av innsjøen ved å kaste vann fra fontenen ut i lufta, i rent tidsmessig helt uforutsigbare vindkast. Det ramler ned på meg i små, deilige dråper, her jeg sitter på et trappetrinn med noen fantastiske fargerike bygninger bak meg, og vannet, menneskene og trærne foran meg.

Det er en sterk glede over å være til som har fanget meg og tvunget meg ned på dette trappetrinnet. En glede vekket til live av det fantastiske øyeblikket vi alle er en del av. Som jeg er, og som vinden er og som trærne er og som mannen som akkurat nå har løftet sykkelen sin opp på skulderen og bærer den opp den store trappa som aller mest kan minne om en amfiteatertribune er en del av. Nå har han satt sitt høyre ben på trappetrinnet jeg sitter på. Det samme trappetrinnet, til tross for at han er så langt unna at jeg måtte ha skreket relativt høyt for å ønske ham en buenos dias i denne sfæren av livets lyder. Så bred er trappa. Og enda bredere enn det.

Og jeg sitter her helt til jeg reiser meg for å vandre opp mot sentrum av byen. Gleden har fortsatt et sterkt grep om meg, og har jaget tankene mine vekk til en annen tid. Jeg er nå. Og jeg vandrer litt målløst gjennom gatene, er en del av livet i disse gatene, og føler kjærligheten til og fra alle disse menneskene jeg aldri før har møtt. Noen av gatene har jeg vært i før, men allikevel fremstår de for meg som nye uutforskede marker her jeg går og lever. Det er en overveldende herlighet som følger meg, inni meg, her jeg spaserer i de vakre gatene, fulle av folk i klær og i biler, og i vinduene ser jeg ikke annet enn mirakuløst liv. Og jeg er her for hvert skritt jeg tar, når jeg tar fatt på trappene opp til parken, når jeg entrer byens hovedgate og når all denne idyllen blir supplert av et grågrønt miltærkjøretøy med maskingevær på taket og kanskje et dusin mennesker i hjelmer og militære kamuflasjeuniformer, her, midt i byens travle hovedgate.

Og jeg går som om jeg aldri skulle ha gjort noe annet, oppover bakkene vekk fra det folkerike sentrum, forbi alle de kjente plassene, som aldri virket like levende de gangene vi kjørte forbi dem i drosjebiler. Jeg er, og jeg vender meg mot høyre nå, går mot høyre, hvor det ikke lenger er en bakke, men en strak vei og et spisested på min høyre side. Det er mennesker der inne, bak veggene og vinduene og døren, som jeg nå har åpnet og spaserer forbi. Buenas tardes, sier jeg til damen som møter blikket mitt, og hun smiler til meg, ser meg, lever med meg og sier buenas tardes tilbake, for det er blitt ettermiddag nå og jeg har lyst på mat. Jeg setter meg ned ved det ene bordet, bak meg sitter en familie på fire, to unge foreldre og to særdeles unge barn.

En barnevogn står ved siden av dem og damen som smilte forklarer at dagens rett består av ris og grønnsaker og tortillas og kylling, blant annet, og at jeg skal få ananasjuice til om jeg vil ha. Jeg spør om det er riktig som det står på tavla på veggen, at det vil koste meg 30 pesos, og damen forklarer at ja, det koster 30 pesos og jeg sier at det er bra. Og at jeg vil ha denne maten, por favor. Men uten kjøtt. Og hun forklarer at dagens rett ikke består av kjøtt, noe som ikke viser seg å være helt korrekt i det hun ankommer med deler av en død kylling på tallerkenen min, men det bryr ikke meg. Jeg spiser. Og får ananasjuice og drikker ananasjuice og spiser til det er tomt og til det plasseres en liten dessertskål på bordet mitt, foran meg, akkurat nå.

Det er frukt og fløte, og jeg spiser det og kjenner velbehaget blomstre i meg enda sterkere, og jeg forteller damen at maten var god, og hun smiler igjen, og jeg betaler for maten med en tjuelapp og en tier og tar adios og er igjen i denne gaten som krysser den andre gaten som i og for seg er en ganske bratt bakke. Og jeg går. Mens menneskene rundt meg utfører sine gjøremål akkurat nå. Mens trafikken går sin gang, forholdsvis tregt på denne tiden av døgnet, og jeg er var all skjønnheten rundt meg her jeg går. Jeg går under brua, og legger merke til at det er en trapp på siden av den, og det vet jeg at jeg aldri har oppdaget før, men tankene mine er som forduftet og har ingen mulighet til å gjøre et poeng ut av det.

Jeg er her jeg går, og jeg går opp den brosteinsbelagte, enveiskjørte gata jeg kjenner så godt, og jeg lever. Helt til jeg igjen faller i tankenes felle da jeg får øye på en restaurant som vekker dem til live.

Sigurd og Pepe og Jonas og gode vibber på taket

Nå har det blitt sommer i Xalapa. Iallefall etter vår nordiske målestokk.

Derfor har vi tilbrakt de to siste dagene på taket, Sigurd og jeg, i et forsøk på å slikke litt sol (det var ikke så jævlig vanskelig) sammen med våre kjære små grønne venner og for å få utløp for kreativ rastløshet som samlet seg opp under regnværsperioden og vinterværet vi ble utsatt for. Det varte lenge. Og i etterkant kan jeg ta meg den frihet å kalle det deprimerende. Folk i Bergen og folk som har møtt folk fra Bergen skjønner hva jeg mener.

Men nå er det imidlertid så deilig her at jeg plutselig gidder å blogge, og når jeg gjør det så kan jeg like gjerne dele det som skjedde på taket med dere.

I en av de interessante samtalene våre dukket for eksempel temaet limerick opp. Også dukket dette opp:

En kjekkas fra selveste Blystadlia
tok farvel med snøen og slalåmskia
og reiste til Mexico;
han måtte jo gjøre no'
annet enn å sløse bort tida

Også har vi ganske fin utsikt oppå her.

Ut mot den lokale avenyen også, ja.

 

Og når til og med et bilde av klesvasken til Sigurd (og naboens i bakgrunn) ser så deilig og eksotisk ut, så kan det vel ikke ta lang tid før dere kommer etter... Eller?

Morgenstemning

Stor poesi av Jonas Vårum Olafsen, delt med alle andre rare mennesker her på bloggen hans:

Morgenstemning

Midt i gullrekka våkna jeg
En fredag litt før ni
våkna jeg opp

Og jeg brukte noen minutter
på å orientere meg
etter alle tiders
merkeligste drøm

Den var så rar den drømmen
at verden så annerledes ut
etter den

Og verden slik den var i går
den klarer jeg ikke
forestille meg hvordan var

facebookforvirring

All right. La oss klargjøre et par ting.

Petter Tjokstad, min gode venn og litterære sønn, har fått seg facebookprofil. I den forbindelse har jeg fått tilbakemeldinger om folk innpå der som har latt seg villede av at han har brukt min e-postadresse for å opprette profilen sin, og som ser sitt snitt til å prøve å kommunisere med meg, Jonas.

Det er faktisk ganske kjedelig og forstyrrende for Petter, som jo gjør så godt han kan på de sosiale mediene facebook og twitter. Og ja, det er i min regi, og nei, jeg har ikke papirer på at jeg er gal eller har noen sinnslidelse eller slikt. Det hele grunner nemlig i min teori om at i en verden av datakoder, slik internett ifølge mine kilder er, så er det ikke nødvendig å være en fysisk skapning av kjøtt og blod i den samme gamle vanlige verden for å kunne være og leve som et menneske. Internett er merkelig, og det har jeg og Petter sett vårt snitt til å utnytte.

Så man kan jo si at jeg har skapt et liv, og at jeg stadig skaper mer liv med mine litterære tastetrykk i ny og ne. Og i mellomtida – mens dere venter på boka – vær greie mot Petter, da dere. Han er så innmari spent på hvordan det er å orientere seg i denne verden uten å bli forvirret av folk som tror at jeg har krøpet til korset og solgt sjela mi til facebook og ikke kan vente med å spørre hvordan det går i Mexico. For akkurat dere er kanskje dette bad news, men jeg kan jo nevne at det går an å bruke andre verktøy om du vil kommunisere med meg. E-post er jo et godt alternativ, så lenge du sender den til jonas.olafsen@gmail.com.

Om hvor varmt det er og hva et apotek har å tilby i Mexico

14 mennesker døde da de skøyt på hverandre i byen vi bor i i forrige uke. Det betyr at til og med den tidligere så fredelige byen Xalapa får kjenne konsekvensene av den ville kriminaliteten som først og fremst rammer de nordlige statene, og som har blitt omtalt i norske medier en god stund allerede.

Det som imidlertid er betryggende for vår del, er at de som rammes i særdeles utagerende og voldelige konfrontasjoner enten er politimenn, soldater eller bevæpnede kriminelle. Et par spontane norske bohemer er ikke mer utsatt for farer her enn de er i en moderne rulletrapp i en norsk forretning.

Så derfor dro vi en tur til den botaniske hagen i går – et helt fantastisk sted som vi har vært før, men ikke introdusert for vår venn 690-pesosverdt kompaktdigitalkamera – for å ta noen bilder i det fine været.

Og det var dritvarmt. Yr.no sier 24 grader, men jeg er overbevist om at det må ha vært 35, om ikke 36 grader utendørs. Og det er ganske deilig i januar. For når det blir så varmt at det er helt ubehagelig, og du kveles nesten der du sitter kun i t-skjorte og lette benklær, så lindrer det på hetesmerten å vite at det befinner seg en masse mennesker i Norge for tiden som sliter med minusgrader og slaps og forpesta snø, og... alt det andre som kommer med vinteren. Og det er jo faktisk midt på vinteren her også.

Sånn slår det meg plutselig hvor bra vi har det. På en måte likt det som slår meg når vi trår inn i en av denne byens mange farmacias (apoteker) og ser på vareutvalget deres. På et norsk apotek, slår det oss, ville det ikke vært litt rart om folk hadde kjøpt røyk og godteri og whisky og tequila? Og jo, vi tror det. Det ville vært rart. Men apotekene her er noe for seg selv. En hel rekke av dem har åpenbart også stor tro på den velkjente markedsføringsteknikken "store høyttalere ut mot gaten". Men jeg skal ikke si at den ikke virker.

Og så må jeg få friste med et par fine bilder av nabolaget vårt til slutt.

Ove samler på sommerfugler

Fotodokumentasjon på lavbudsjett

Folk lever litt mer her i Mexico, det skjønte jeg da vi var i den fantastiske småbyen Coatepec. Vi har allerede filmet og lagt ut storartet kunst derfra, men jeg kan ikke ta et farvel med dette fantastiske stedet før jeg har delt mine fotografiske inntrykk tatt med et 690 pesos-verdt kvantitetskamera med alle verdens mennesker her på bloggen.

En del folk lever forholdsvis primitivt, men har det tilsynelatende generelt bedre enn mange gnålete og bortskjemte nordmenn.

Coatepec var også på mange måter grafittibyen. Vi lot oss fascinere av de mange kunstverkene som prega gatene, og som lokalbefolkningen setter pris på som det det er, altså kunst. Jeg har sett dårligere greier enn det her på såkalte utstillinger og slikt hjemme i Norge.

Det må jo være jævlig fett å kunne male så kule portretter av dama si – ihvertfall når hele byen kan se det.

Coatepec – vårt fantastiske midlertidige hjem

Nå har vi vært i Coatepec en liten stund. Snart to døgn, om jeg ikke tar helt feil, men det er det fullt mulig at jeg gjør.

Det er nemlig helt fortreffelig her, og takket være Couchsurfing har vi stasjonert oss hos et helt fantastisk ektepar i 70-åra. De heter John og Babs Griswold, og forlot USA til fordel for Mexico da de pensjonerte seg på starten av 90-tallet. De er like unge til sinns som Sigurd og meg, og har spist vegetarmiddag de siste dagene på grunn av oss. Du aner ikke hva gjestfrihet er før du har møtt disse folka, som bidrar til lokalsamfunnet ved å lære nabobarna engelsk, drive bokbyttetjeneste og generelt spre sin kjærlighet til alle de kommer over.

Coatepec er en by som ikke kan beskrives med ord, selv om wikipedia har forsøkt.

Jeg legger derfor ut en liten fin filmsnutt – fotografert og klippet av den geniale filmskaperen Sigurd – så dere iallefall kan få et lite inntrykk av den magiske byen.




Når du nå har kommet så langt, så MÅ du se den. Gjerne i fullskjerm, til tross for den dårlige kvaliteten den plutselig blir belastet med i det jeg laster den opp her.

¡Hasta luego!

En liste over alt jeg har tenkt til å gjøre i 2011!!

Det jeg føler for.




(Ja, jeg har lest andre sine blogger her nede. Og ja, jeg har latt meg inspirere.)

Gode nyheter

Jeg har to gode nyheter å komme med denne siste dagen i år 2010 (etter moderne, vestlig kristenkonform tidsregning):

1: Den geniale filmskaperen Sigurd er nå igjen i besittelse av et videokamera. Jeg har vel aldri vært noen ekspert på den slags apparater, men jeg er uansett av den oppfatning at dette ser mye morsommere ut enn det vi ble frarana i Mexico city. Og selvsagt digger jeg at filminga er i gang igjen. Det blir en helvetes bra dokumentar, det kan jeg love dere.

2: Jeg fortsetter den litterære blottinga, og følger opp forrige innleggs bokutkastpublikasjon med en ny en. Ta vel imot dofilosofen Petter. Om du gidder.

◊

Trappa i oppgangen til Petter var full av snø og sludd og slaps som naboenes sko hadde lagt fra seg på veien opp og hjem. Petter hadde heller ikke tatt bryet med å børste av skoene sine først, det var ikke så jævlig viktig med den slitte, brune arbeiderklassetrappa og dens tilstand, og enda mindre viktig ble det av at alle andre hadde gitt faen før ham uansett, så bak ham lå hans bidrag: sotete, kaldt og slapsete. Han låste opp døra, slang bæreposene på gulvet og tok av seg skoene før han rusla inn på doen sin i Toftes gate på Grünerløkka i Oslo by der han satt seg ned for å gjøre sitt fornødne. Mens han satt der, på doen sin i Toftes gate på Grünerløkka i Oslo by, med dodøra lukket og låst selv om han godt visste at han, Petter Tjokstad, var det eneste som fantes av liv i denne leiligheten, begynte han å tenke, som han så mange ganger før hadde tatt seg selv i å gjøre ved toalettbesøk av denne litt langtekkelige typen. Petter begynte å tenke på noe så stort som livet. Og om hva denne tilværelsen innebærer. Hva er egentlig et liv for noe?, tenkte Petter stille i sitt eget sinn mens magemusklene hans febrilsk forsøkte å presse gårsdagens falafelmåltid ut gjennom endetarmen nå som det endelig var fri bane til det deilige, blanke porselenet. Det er jo på alle måter en ganske så fysisk og altomfattende tilstedeværelse i et tilfeldig legeme, en tilværelse i stor grad forutbestemt sosialt og genetisk av hvem dine foreldre er og hva de har gjort med sine liv, dette livet du nå som et resultat av dine foreldres liv lever.

Men er dette livet alt vi har, er det et fantastisk grenseløst lekerom som våre egoer har ventet i evigheten på å ankomme, for kun i en kort tid å få muligheten til å folde seg ut i, til å suge til seg alt dette lekerommet har å by på, bare én eneste gang? Er dette livet vår eneste sjanse til å leve?, tenkte Petter, og fortsatte på sin indre filosofiske tankeorientering uten å komme til noen konklusjon. For å forstå hva livet er, må man forstå hva tid er. Og tid er faen meg noe helt uforståelig noe. Tiden kan ikke forstås ved å se på ei klokke. Det tror folk at den kan. Folk tror at menneskets fantastiske mekaniske klokkeoppfinnelse er det som definerer tiden. De ser på klokker som noe annet enn mekaniske verktøy, de ser på klokker som en livsguide, som en autoritet. Streitinger tilber tiden uten at de i det hele tatt har et begrep om hva tid egentlig er. Tid er bevegelse. Ikke noe annet. Tid er det vi – som særdeles enkle og begrensede skapninger, utstyrt med en evne til å memorere ting som har hendt og kategorisere dem etter hverandre kronologisk i det vi kaller fortid – opplever bevegelse som. Hvordan vår planet jorden, den vi bor på og den våre forfedre har bodd på og som for oss alltid har virket som sentrum i universet, vår planet som for oss er alt, selve grunnlaget for vårt liv (ja, nettopp, denne rare tilværelsen som ikke kan forklares uten å være inneforstått med hva tid er for noe), hvordan denne planeten beveger seg i forhold til andre masser og energier der ute i det store rommet, det er utgangspunktet for hvordan vi beregner tid. For det er noe konstant, har vi fått for oss. Disse bevegelsene, som er så mye større enn hva vi kan fatte og begripe, og som på mange måter rammer inn våre liv og vår tilværelse, disse bevegelsene har vi kuttet opp i småbiter og plassert i runde glass på håndleddene våre, og frivillig latt diktere oss og våre liv.... Et liv består altså av tid. Et liv for et moderne, voksent, norskfødt menneske anno 2010 består av en hel del tid etter vår oppfatning. Akkurat som et liv for ei døgnflue er en hel liten evighet. En livstid. All vår tid. Beregnet utfra galaktiske bevegelser og andre bevegelser som foregår i dette merkelige rommet mellom starten på vår eksistens og til dens ende. Det er jo uansett alt vi har – vår tid i lekerommet, tenkte Petter. Og det gjorde ham vondt der han satt på toalettsetet sitt i Toftes gate på Grünerløkka i Oslo by, å tenke på hva disse moderne, voksne, norskfødte menneskene anno 2010 brukte denne tiden på. ◊

Ha en fin nyttårsfeiring, forresten, med festligheter og alt det der. Om dere får til det i hundre tusen minusgrader.

Man kan vel kalle det blotting

Okei. Siden jeg er så anarkistisk av meg og av den oppfatning at kunst og tanker burde være tilgjengelig for alle, og ikke noe man nødvendigvis skal ta betalt for å dele, så har jeg en god nyhet for dere som trenger litt underholdning i juleferien.

Her er nemlig første word-side i det som en vakker dag skal bli min debutroman, uten at jeg kan garantere at den vil overleve i sin nåværende form fram til da. Det har seg vel heller slik at jeg kan garantere at historien IKKE vil starte akkurat sånn som dette, noe som jo gjør det enda mer velegnet som bloggmat. Uansett – ta vel i mot Petter Tjokstad og hans første møte med verden:


Det hele startet en kald og mørk kveld i den lille storbyen Oslo, Norges hovedstad beliggende øst i landet. Snøen hadde ankommet noen få uker tidligere, og her i bygatene lå den. Sur og mørk, nesten svart. Opplyst av de mange gatelyktene og lyset fra bygårdene så den ekkel ut, farlig ut, og den kunne minne om vulkansk aske som hadde ramlet ned på fortauene og hustakene og alle andre steder som ikke var under tak av noe slag eller der biler var tiltenkt å ferdes, skjønt alle visste godt at det var snø det var, dette her, herlig norsk Oslo-snø, og ikke stivnet magma. Petter verdsatte overhodet ikke denne snøen. Hvit og deilig snø, sånn som man fant på fjellet og andre steder der maskinene ikke hadde forpestet den, det holdt han meget av, men her i byen var snøen noe kjipt og for jævlig noe. Takket være maskinene, dette også, tenkte han mens han betraktet den der den lå bak et busskur i gamlebyen og så for jævlig kjip ut. Østfoldsnøen hadde ikke vært den pureste den heller, men nå som Petter tenkte over det, etter tre vintre i hovedstaden, og som han erindret sin barndoms snø, var Østfoldsnøen uendelig mange ganger bedre enn den som lå der bak busskuret og surmulte. I Rakkestad trengte du ikke å være umåtelig heldig eller på tur i marka for å finne snø som var så hvit at du kunne spise den, og det var den snøen som gjorde vinteren verdt alt vinterslitet med sitt bidrag til snøballkriger og dynking og kvasimilitante snøfestninger og rattkjelkeaking i sin tid. – Jævla drittmaskiner! ble det skreket langt nede i halsen til Petter, i en sterk anstrengelse som stemmebåndene ikke hadde utsatt seg for siden den siste Future of The Left-konserten på John Dee, men i det ordene traff verden hadde de startet en retrett beordret av den delen av hjernen som fryktet en ubehagelig sosial situasjon om noen tilfeldigvis skulle komme forbi i akkurat dette øyeblikket. Fy faen så dumt det hørtes ut. Petter var ikke en sånn fyr som stadig fant det for godt å skrike ut sin mening overfor sjelløse ting slik som forurenset Oslo-snø, men akkurat i dette øyeblikket sto han der og ville skrike og var fryktelig rasende. Skuffa var han også, etter å ha hørt sitt eget patetiske tyttebærbrøl ramle ut av den vidåpne munnen sin. Jævlig skuffa. Og fryktelig rasende. En bil kjørte inn gata, og Petter snudde seg for å se. En stor hvit varebil med en grusomt uestetisk logo og grønne skilter og gule, stygge lys som banet vei mange meter foran seg og med en gråsvart sky av eksos og faenskap bak seg. Den bråkte langt mer enn det Petter nettopp hadde gjort, og hvitfargen på bilen var mye hvitere enn Oslo-snøen, ja, den var nesten like hvit som den hviteste snøen i Rakkestad. Nyvasket var den, denne bilen. Denne maskinen. – JÆVLA HÆLVETES FORPULTE DRITTMASKINER! skrek han ut med all sin røst, før noen av hjernecellene engang hadde rukket å formulere et utkast til en ordre. Et realt menneskebrøl, et brøl av ord og spytt og hat og raseri og kraft. Skapt inne i en menneskekropp, og levert til øvrigheta uten noen form for innpakning. Det føltes innmari godt for Petter, det å tømme seg for aggresjon på et slikt ytterst verbalt vis. Han hadde dratt ut en pil med store mothaker som satt langt inne i magen, innviklet i tarmer og organer, og i én enkelt hardhendt bevegelse hadde han røsket den ut og slengt den etter varebilen, og selv om det ikke hadde ført til noen progresjon i krigen mot maskinene, så føltes det jævlig deilig langt inne i Petters sjel og legeme. Han var klar til å ta fatt på større oppgaver enn å skrike ut sin spontante frustrasjon overfor brøytekanter og varebiler nå.

Den store meksikanske øltesten

Etter å ha kommet over denne ølbloggen ble jeg inspirert til å arrangere en noe uoffisiell test av alle de meksikanske øltypene vi fant på walmart. Så i går kveld var Sigurd, Sean – vår Texasoppvokste backpackerkompis, som forøvrig er en glimrende singer/somgwriter – og jeg samlet rundt stuebordet for å finne ut hva vi egentlig synes om butikkølet.


Litt morsomt er det at det lokale ølet kun selges i sekspakninger, foruten typene vi fant i store flasker. Store som i minst en liter. Derfor var det en ganske full handlevogn som ble trillet opp til kassedama (som selvfølgelig stussa litt og mest sannsynlig tenkte rare tanker om hvite folk), men nå har vi da iallefall øl til både jul og nyttår og brullypet til Sigurd.

Men så var det den testen, da.

Cerveza Barrilto


Sean: It's descent enough if you just want a beer. Not the best, but not bad. Terningkast 2 1⁄2


Sigurd: Dette er øl jeg drikker kun for flaska.
Terningkast 3


Jonas: Ganske digg, lyst og gikk lett ned. Fet flaske, men ikke akkurat noen superøl. Terningkast 4

Leon


Sean: It has a draft feel. I dig it, a good beer to have anytime.
Terningkast 4


Sigurd: Litt døv, men ellers...
Terningkast 4


Jonas: Mørkere, digg og med et lite (mulig innbilt) hint av røyk og lakris. Terningkast 5

Corona familiar


Sean: A good summer beer. Not my first choice, but it will do in emergencies. Terningkast 3


Sigurd: Det er hakket bedre enn såkalt vanlig Corona, men faen ikke noen favoritt, altså, det er det ikke. Terningkast 3


Jonas: Tam, smakløs og like spennende som Gospel Channel. Fysj.
Terningkast 1 1⁄2

Victoria


Sean: I like Victoria. I'll allways drink you.
Terningkast 3 1⁄2


Sigurd: Ingen kommentar. Men jeg liker den.
Terningkast 4


Jonas: Søtt, ganske tamt, men ellers helt ålreit.
Terningkast 4

Sol


Sean: Dear Sol, you're not my first choice, but i like you.
Terningkast 2


Sigurd: Fitteøl.
Terningkast 1


Jonas: Tamt og vondt. Drittøl.
Terningkast 1

Indio (testvinner)


Sean: A good solid beer.
Terningkast 5


Sigurd: Helt klart favoritten.
Terningkast 6


Jonas: Godt og fyldig, min favoritt hittil. Akkurat passe mørkt, forresten.
Terningkast 6

Corona extra


Sean: It's a nostalgic beer for me.
Terningkast 3


Sigurd: Lættis homoøl. Lukter vondt.
Terningkast 2


Jonas: Syrlig, søtt og med masse kullsyre. Lysere enn Villa farris, og jeg vet ikke engang om jeg vil kalle det øl.
Terningkast 2

Bohemia


Sean: A good suddle light darker beer.
Terningkast 4


Sigurd: Mørk og fyldig og fin.
Terningkast 4 1⁄2


Jonas: Fyldig og mørkt, masse god ølsmak. Mye kullsyre, og en anelse søtt. Utmerket vinterøl.
Terningkast 5 1⁄2

Pacifico


Sean: Kind of a shit beer.
Terningkast 1 1⁄2


Sigurd: You can tell there's something shitty about this beer. (På engelsk, nå plutselig...)
Terningkast 1


Jonas: Smaker ikke noe som helst. Ihvertfall ikke noe godt.
Terningkast 1

Negra Modelo


Sean: I'll take Negro Modelo anytime.
Terningkast 5


Sigurd: Roy Andersson-øl.
Terningkast 5 1⁄2


Jonas: Mørkeste hittil – noe navnet skulle tilsi – og et veldig bra valg. Får Newcastle Brown Ale-assosiasjoner.
Terningkast 5

Modelo Especial


Sean: You suck ass.
Terningkast 0


Sigurd: Fitteøl for homser.
Terningkast 1


Jonas: Innmari kjedelig øl. Men ganske lettdrikkelig.
Terningkast 2

Superior


Sean: Y´know, the first time I had you. You were good, I like you.
Terningkast 3


Sigurd: Usj og faen.
Terningkast 1 1⁄2


Jonas: Tamt. Kjedelig. Lever ikke akkurat opp til navnet.
Terningkast 2

Til slutt skal det nevnes at vår øltest var en drikk opp-test, siden vi alle tre er motstandere av alkoholmisbruk og ikke kunne tenke oss å bare drikke noen slurker av hver øl (bortsett fra tilfellene Pacifico, Sol og Modelo Especial). Derfor må det tas i betraktning at vår dømmeevne, objektivitet og språkbruk utover i testen neppe holdt faglig standard.

Men uansett håper jeg testen vil være til nytte om du skulle finne på å handle butikkøl i Mexico.
(Det er forresten dritbillig her – en handlevogn stappfull med alle slags øl kostet oss noe sånt som 600 pesos (300 kroner).

Kvasipessimistisk juledikt

Å jul
med din glede
med ditt mas
og med min vrede
rundt og angående
og på grunn av
dagens samfunns
tendens
til innkjøpsorgie




















Snø er greit
og desember er fint
mørkt, greit nok
og kaldt til tider
så jula, den varmer
for folk som lider

Og det er jo koselig
med feiring og sånt
jeg syns virkelig det
og jeg forstår
hvorfor folk
feirer jul

Den religiøse julefeiringa
den er jeg
ikke inneforstått med

Jeg har feiret solsnu
på julekveld
og fått mange gaver
adressert til meg selv
hovedsaklig søppel
og uinteressante greier

Jeg har feiret solsnu
i katolske Polen
I kirka rundt midnatt
med en prest
på talerstolen
som sang
masse greier
på latin
(det er helt sant)

Og i år
er det jul
nok en gang
juletrær
og julepynt
og juledritt
og mas og sang


















Det er bare snøen
som mangler
her i Mexico

Follow my blog with bloglovin

... om da vi ble ranet i storbyen Mexico City, blant annet.

Nå er det gått en lang stund siden jeg skrev noe som helst her. For meg føles ikke nødvendigvis den stunden så innmari lang, ettersom tida flyr avgårde for oss her nede som et resultat av at vi har det relativt artig og til tider fryktelig spennende. Men om det i det hele tatt fins noen der hjemme i Norge som mer eller mindre følger med på bloggen der dere sitter i sofaen med ullsokker og pledd, blåe av forfrysning, så må det nok virke som en liten evigheten siden siste innlegg.

Og om du er en av de som mer eller mindre har fulgt med på bloggen tidligere, så har du nok også oppdaget at dette innlegget bryter med mitt knallharde krav om form og rim og rytme. Det er fordi jeg har sett meg litt lei på dette tåpelige selvpåførte kravet, og nå har bestemt meg for å gi totalt faen. Det betyr ikke at bloggen heretter vil være helt uten rim og poesi, men derimot at jeg får mer frihet til å forme innleggene som det passer seg for min egen del. (Forhåpentligvis vil det føre til at de innleggene som heretter blir presentert som rim også vil bli av høyere kvalitet)


Men nå skal ikke dette innlegget kun handle om at det er lenge siden sist, og at jeg ikke gidder å ta meg bryet med å rime lenger. Jeg har nemlig noe spennende å fortelle. Søndag forrige uke (den femte desember) reiste nemlig Sigurd (den fantastiske filmskaperen fra Rånåsfoss), Angelica (vår fantastiske oversetter, guide og nærmeste meksikanske venninne) og jeg (den kjekkeste kjekkasen som har satt sine føtter på meksikansk jord siden George Clooney på midten av nittitallet) til Mexicos hovedstad Ciudad de México (Mexico by). Reisen til gigantbyen var utelukkende motivert av vår venninne Angelicas behov for et norsk studentvisum, som hun måtte til den danske ambassaden beliggende midt i Amerikas visstnok største by for å anskaffe seg. Hun skal nemlig – etter planen – bruke et semester på å studere språk ved universitetet i Oslo, gal som hun er.

Turen tok imidlertid en – for oss uventet og kjip, og statistisk sett dagligdags og naturlig – vending da vi sånn rundt kvart på tre på dagen lokal tid mandag, i en folkefull markedsgate, ble nedløpt og ranet av seks bøllete tøffinger som var på jakt etter verdisakene våre, hovedsaklig det viktigste redskapet for dokumentarfilmskaping – vårt dyrebare og høyt elskede videokamera. I tumultene som oppstod ble kameraet utsatt for krefter som blant annet dro av gummigreia på viewfinderen samt batteriet til kameraet. Det som imidlertid gledet oss mer enn at røverne fikk med seg et litt mindre brukbart filmapparat enn hva de var ute etter, var at kassetten de fikk med på ranet kun inneholdt langtekkelige opptak av byens undergrunnsbanereisendes føtter og legger. Det skulle vært artig å se, forutsatt at de har klart å anskaffe et fungerende batteri, ranernes forundring i det de eventuelt samlet seg rundt dagens fangst for å se hva de antatte gringoene hadde tatt opp på tape.

Litt mindre artig var det at de i tillegg fikk med seg Angelicas ambassadedokumenter, mitt nyinnkjøpte kompaktkamera med masse fine fotografier (som i dette innlegget blir kompensert for ved bruk av tilfeldige illustrasjoner), mitt nokså nødvendige pass, samt andre mer eller mindre verdifulle ryggsekkbeboende artikler som snusbokser, toalettmapper og lignende. Nå blir jeg ironisk nok nødt til å reise tilbake til hovedstaden for å skaffe meg et passerstattende dokument på den danske ambassaden, skjønt det ikke haster noe hinsides for jævlig ettersom returen vår først er i april.

Etter ranet fikk vi iallefall oppleve vennligheten meksikanske politistyrker er utstyrt med, noe jeg dessverre må si ikke er tilfellet for de av deres norske kolleger jeg har hatt noe å gjøre med (jeg har ikke rulleblad, altså). Etter å ha ruslet rundt i området i hælene på en konstabel med en ladd pistol parat i venstrehånda på jakt etter våre overfallsmenn (uten hell, noe som kanskje er like bra med tanke på vår sikkerhet under en eventuell skuddveksling), fikk vi sitte bak på planet til politi-pickup'en med sirener på og det hele. Politikonstablene spanderte også mat og vann på oss, før de tok oss til Angelicas bank for å sperre kortet hennes og deretter til busstasjonen for å ombestille bussbillettene til Xalapa som vi også ble frarøvet. Det var da i det hele tatt et jævlig kult plaster på såret, dette med politiets vennlighet og medgjørlighet.
Om du kjenner noen norske politifolk, så be dem lære noe av dette. Og be dem for all del om å gå til anskaffelse av Chevy pickup'er.

Ellers har vi det strålende. Hasta luego!

Værrapport fra Veracruz-regionen

Vår dannelsesreise har vart en stund
dog vi langt fra har kommet oss frem
til det stedet vi egentlig skal til i grunn
det som snart skal bli våres hjem

I Huautla de Jimenez
er det varmere enn her
I Xalapa må det menes
at vi går med for lite klær

For 15 grader om dagen
det er jo ikke innmari mye
det blir kjølig å sitte i hagen
og man trekker gjerne i lyet

Men for dem som lever og bor her
er det kaldere enn som så
de klager og fryser og tar på seg klær
som om var de i Å

Men vi klager aldeles ikke
det er enkelte ting man lærer
som at her gjør det langt mindre vondt å slikke
på lyktestolper og gjerder